Kunnskapsgrunnlaget på Hardangervidda.

Kvalitetsnormen for villrein ble vedtatt sommeren 2020. Kort fortalt er målet med kvalitetsnormen å beskrive tilstanden til villreinen i hvert av våre 24 villreinområder. Klassifiseringen vil gi tydelige signal på hvilke faktorer som er de største utfordringene i hvert enkelt villreinområde.

Kvalitetsnormen for villrein består av tre delnormer, med hver sine måleparametere:

1. Bestandsforhold
2. Lavbeiter
3. Leveområde og menneskelig påvirkning

Høsten 2021 skal de nasjonale villreinområdene, som Hardangervidda villreinområde er en del av, klassifiseres. Oppdatert kartgrunnlag for funksjonsområder og fokusområder er nødvendig for å gjennomføre klassifiseringen etter delnorm 3 i kvalitetsnormen. Norsk villreinsenter (NVS) har fått ansvar for arbeidet med oppdatering og kvalitetssikring av dette kartgrunnlaget. NVS har også laget en egen mal for dette arbeidet "Kartlegging av villreinens funksjonsområder og fokusområder. Mal for gjennomføring av prosjekter" ( NVS Notat 8/2020 ). Malen skal sikre en mest mulig ensartet metodikk og ensartede definisjoner av kartavgrensingene i de ulike villreinområdene, og ble lagt til grunn for arbeidet.

Funksjonsområdene i Hardangervidda villreinområde ble kartlagt i 2008, da som grunnlag for ny regional plan. Dette arbeidet er oppsummert i  NVS Rapport 7/2010  med tilhørende kart. I dette arbeidet ble biologisk leveområde, sommerbeiter, vinterbeiter, kalvingsområder og trekkområder kartlagt. Alle kartene er publisert  her . I dette arbeidet benyttet man Norsk institutt for naturforskning (NINA) sine nylig utarbeidede habitatseleksjonsmodeller for å visualisere sommerbeiter, vinterbeiter og kalvingsområder. Det ble i 2017 gjennomført et prosjekt i handlingsprogrammet til den regionale planen, der målet var å “oversette” disse habitatseleksjonsmodellene til mer tradisjonelle kartflater og på den måten vise hovedtrekkene i villreinens arealbruk. Dette arbeidet ble presentert i en egen  kartfortelling om Hardangervidda .

For at kartgrunnlaget skulle kunne brukes inn i kvalitetsnorm for villrein har det vært behov for noen justeringer. Etter forrige kartlegging har det dessuten fremkommet mye ny kunnskap gjennom flere GPS-merkeprosjekt på villrein på Hardangervidda.

Kartgrunnlaget fra tidligere kartlegginger ble presentert på et oppstartsmøte den 15. februar 2021, med bred deltakelse. Etter dette oppstartsmøtet ble det satt ned en arbeidsgruppe for funksjonsområdene på Hardangervidda som har jobbet videre med kvalitetssikring og endringer i kartgrunnlaget med bakgrunn i ny kunnskap og arbeidsgruppenes egen lokalkunnskap. Denne arbeidsgruppa har bestått av Svein Erik Lund, Henning Poulsson, Asle Øydvin (alle representanter for villreinutvalget) og Knut Nylend (Statens naturoppsyn). Det har blitt avholdt fire digitale arbeidsmøter i arbeidsgruppa. Noen av deltakerne har i tillegg vært i dialog med andre lokalkjente personer for nærmere opplysninger.

Følgende tema og kartlag ble gjennomgått av arbeidsgruppa:

• Kalvings- og oppvekstområder
• Sommer- og høstbeiter
• Vinterbeiter
• Trekkpassasjer

Videre ble det tatt utgangspunkt i åtte allerede etablerte arbeidsgrupper for gjennomgangen av de ulike fokusområdene på Hardangervidda. Disse åtte arbeidsgruppene hadde allerede gjort et stort og grunnleggende arbeid på dette, under et eget  arbeidsseminar om villrein og ferdsel på Hardangervidda , som ble arrangert på Geilo i november 2019.

Følgende tema og kartlag ble gjennomgått av arbeidsgruppene:

• Fokusområder med ev. influensområder

Arbeidsgruppene som har jobbet med de ulike fokusområdene er vist i tabell 1. Gruppemedlemmene har i ulik grad deltatt i møter, men samtlige i oversikten er invitert til alle møtene som er avholdt.

Det er avholdt 2-3 digitale møter i hver av arbeidsgruppene, til sammen 19 møter. Før, etter og mellom møtene i hver arbeidsgruppe har NVS gjennomført interne gjennomganger av materialet for å være forberedt med sentrale spørsmål til gruppene på temaer som behøver avklaringer i møtene. Der det har vært mye uklarheter eller uenigheter i gruppene har det også blitt gjennomført utsjekk med relevante fagpersoner, på hvordan forskriften skal tolkes og hvordan metodene er tenkt anvendt. I tillegg ble det parallelt med oppstartsmøtene for kvalitetsnormen i de ulike villreinområdene gjennomført en prøveklassifisering av NVS sammen med Siri W. Bøthun og en lokal representant fra hvert område. Dette innebar å gå igjennom kartgrunnlagene og tilgjengelige data i hvert område for å ha en oversikt over arbeidsomfanget som ventet.

I arbeidet har det blitt anvendt både kvalitative data (intervjubaserte data som representerer ikke nedtegnet lokalkunnskap) og kvantitative data (så som GPS-data, telledata og ulike villreinobservasjoner).

Kartlegging av villreinens arealbruk kan brukes til å forutsi hvordan villreinen sannsynligvis vil bruke ulike arealer til gitte tidspunkt. F.eks. medfører naturlig variasjon i beite, topografi og klimatiske forhold usikkerhet i slike forutsigelser. I tillegg påvirker menneskeskapte inngrep og forstyrrelser villreinens arealbruk. Kartleggingsarbeidet har et rent faglig perspektiv. Villreinen er en art som normalt har en dynamisk beitebruk over tid. I naturen er det sjelden markerte grenser i villreinens bruk av områder. En kan derfor ikke se på grensene i kartet som absolutte avgrensninger, men de må sees som visualiseringer av reinens sannsynlige arealbruk.

(Teksten er hentet fra Punsvik, T. & Frøstrup, J. C. (2016). Villreinen: Biologi – Historie – Forvaltning. Friluftsforlaget).

Hardangervidda er Norges største villreinområde. Det grenser til og utveksler rein med Setesdal Austhei og Setesdal Ryfylke i sør og Nordfjella i nordvest. Det har også historisk vært utveksling av dyr med villreinområdene Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell. På østvidda er det et åpent og bølgende landskap, mens vestvidda er mer preget av høye topper og bratte daler. Det meste av Hardangervidda ligger mer enn 1000 m.o.h. og har store uberørte arealer.

Hardangervidda har et landskap som er gammelt, og preget av oppbygging og nedbryting i ulike tidsperioder. På grunn av store klimavariasjoner, høydeforskjeller, ulik berggrunn og jordsmonn finner vi et mangfold av vegetasjonstyper og vegetasjonsgradienter. Isbreen Hardangerjøkulen ligger lengst nordvest på vidda og når opp i om lag 1860 m.o.h. Jøkulen er en typisk platåbre med korte sidebreer i mange retninger.

Hardangervidda er ett av svært få gjenværende villreinområder som har bevart de opprinnelige kvalitetene, og som gir villreinen rom for å leve ut en nomadisk livsførsel gjennom året. Det er i de østlige områdene reinen finner lavmattene og de viktigste vinterbeitene. I de mer kystpåvirkede og oppbrutte områdene lenger vest finner reinen gode vårbeiter. Kalvingsområdene flytter på seg, men kalving skjer i hovedsak i de sentrale og vestlige deler av vidda. De siste 10 år har kalvingen skjedd i sør, i Vinje sør for Kvenna og vest for Møsvatn. Sommerstid opptrer nå store konsentrasjoner av dyr sør og sentralt i villreinområdet, men på 1970 og -80 tallet var utbredelsen mer nordlig og vestlig sommerstid.

Omfatter perioden fra overgangen april/mai til siste halvdel av juni, med lokale variasjoner. Både de konkrete kalvingsplassene og vår- og forsommerbeiter for simler med kalv skal kartfestes som kalvings- og oppvekstområder. Vårbeite for bukk kan kartlegges som eget deltema der dette er relevant, og om man har nok kunnskap til å kunne peke ut særegne vårbeiteområder.

I tidligere kartlegginger har man kartlagt kalvingsområder. Siden dette funksjonsområdet nå også skal omfatte oppvekstperioden frem til og med siste halvdel av juni, var det naturlig at funksjonsområdet ble noe utvidet enkelte steder.

På Hardangervidda har det vært en geografisk endring i bruken av kalvings- og oppvekstområder over tid. For 20-30 år siden var de mest brukte områdene i Eidfjord kommune nordvest på vidda, mens etter ca. 2001-2002 er det arealer lenger sørøst i Vinje kommune som er mest benyttet. Som kartet viser er dette visualisert i kartgrunnlaget. For perioden etter ca. 2001-2002, er det i tillegg skilt mellom de mest brukte kalvings- og oppvekstområdene (OFTE) og de med noe mindre regelmessig bruk (SPORADISK). Før 2001 baserer kartgrunnlaget seg på stedfestede feltobservasjoner av forskere og feltpersonell. Fra 2001 har også GPS-merkede simler bidratt med mye dokumentasjon på arealbruken gjennom året, også i kalvings- og oppvekstperioden.

Kartleggingsmalen åpner som nevnt for å kartfeste “vårbeite for bukk” som eget tema, men det er ikke gjort på Hardangervidda.

Omfatter perioden fra og med siste halvdel av juni til og med oktober. Høstbeiter kan kartlegges som eget deltema i de områdene som har en arealbruk i september/oktober som skiller seg distinkt fra den øvrige perioden, og om man har nok kunnskap til å kunne peke ut særegne høstbeiteområder.

Kartleggingsmalen åpner som nevnt for å kartfeste “høstbeiter” som eget tema. Vi har ikke kartlagt “høstbeiter” som eget tema, men ser at reinens arealbruk på Hardangervidda er til dels ganske ulik i perioden før jakt i forhold til perioden under og etter jakt. Denne forskjellen er visualisert i kartgrunnlaget. I tillegg til at det i kartgrunnlaget er delt inn etter bruksfrekvens (OFTE, NOE, SPORADISK).

Som man ser av kartet hadde man en langt større grad av sommerbruk på nordvestvidda, frem til starten av 2000-tallet, enn man har sett etterpå. Siden 2001-2002 er det særlig arealene sør for Kvennavassdraget og mellom Kvenna og Lågenvassdraget som er kjerneområdet i sommer- og høstbeiteperioden. Kantene lengst sør og hele bremmen i øst brukes kun sporadisk. Arealene nord for Rv 7, mot Bergensbanen, var tidligere viktige sommerbeiteområder (særlig for bukk), men disse er ikke lengre i bruk av Hardangerviddarein.

Under- og etter jaktperioden utvides kjerneområdene for høstbeitene til noe lengre nordvest og nordøst. I denne perioden er også reinen mer i bevegelse som følge av jakt og brunst og bruker også større arealer som følge av dette.

Omfatter perioden fra og med november til og med april. Varigheten av vinterbeitene utover våren kan imidlertid variere, og avhenger av tidspunktet for når simlenes trekk mot kalvingslandet starter, og hvor lenge det går før bukkene eventuelt forlater vinterbeitet og søker seg til vårbeitene.

Vinterbeiteperioden er den tiden av året Hardangerviddareinen bruker mest av tilgjengelige areal, riktignok med årlige variasjoner, bl.a. pga. ulike snø- og værforhold. De viktigste kjerneområdene for vinterbeitene ligger i dag på sentralvidda og største delen av østvidda. Arealer både nord og sør for dette er regelmessig i bruk og det er stort sett bare arealene lengst i vest og sør, samt Lufsjåtangen som regnes for å være bare sporadisk i bruk. Sistnevnte er imidlertid et veldig viktig areal med mye gode lavbeiter. Arealene nord for Rv 7 er per i dag ikke i bruk av Hardangerviddarein, men brukes jevnlig av Nordfjellarein. Enkelte deler er benevnt som bruk av mer historisk karakter. Tilsvarende i de sørligste delene av vidda, mot E 134 i Ullensvang og Vinje kommuner, er ganske store arealer i regelmessig bruk av Setesdalsrein, dette også hovedsakelig i vinterbeiteperioden.

Tre kategorier kan kartlegges; trekkpassasjer mellom ulike villreinområder, sesongtrekk mellom ulike funksjonsområder og trekkpassasjer innenfor ett og samme funksjonsområde. Trekkpassasjer skal kartfestes som polygoner som avgrenses etter beste faglige skjønn, ikke som streker/piler.

Tidligere datasett for trekk på Hardangervidda kommer i stor grad fra kommunevise datainnsamlinger på 1990-tallet. Datasettene har hatt åpenbare brudd, da det i enkelte kommuner er inntegnet mange og svært detaljerte trekk, mens det i andre kommuner finnes svært lite eller ingen informasjon.

Dette prosjektet har hatt fokus på å tegne "de store linjene" og de viktigste trekkpassasjene, enten representert som mye brukte trekk, eller som viktige trekk for å komme til ulike beite- og oppholdsområder. Det har i tillegg vært rettet et ekstra fokus på trekk rundt de fokusområdene som er vurdert etter parameteren funksjonelle trekkpassasjer. Det har m.a.o. ikke vært forsøkt å tegne et fullstendig bilde over alle trekkpassasjer i hele villreinområdet.

Denne er ikke behandlet i dette arbeidet, ut over at man har hatt en gjennomgang i gruppene i de tilfellene man har god dokumentasjon på at reinen i et visst omfang har brukt arealer på utsiden av ytre biologisk grense. Dette har ikke blitt tatt hensyn til i kartet, men i noen tilfeller beskrevet tekstlig i møtereferatene. Det er også noen tilfeller der man har dokumentasjon på at reinen fra et villreinområde jevnlig bruker arealer i et tilgrensende villreinområde, oftest bare deler av året. Dette er vist i kartene, men har ikke medført endringer i ytre avgrensing av biologisk leveområde.

Fokusområder omfatter områder hvor det er, eller man mistenker at det kan bli, utfordringer for villreinen som skyldes arealinngrep og menneskelig aktivitet. Effektene av dette er ofte arealunnvikelse (parameter funksjonell arealutnyttelse), der reinen unngår å bruke hele eller deler av funksjonsområder den ellers ville ha tatt i bruk på den gjeldende årstid, eller ulik grad av hindringer av reinens naturlige trekk (parameter funksjonelle trekkpassasjer) mellom ulike funksjonsområder.

For hvert fokusområde har arbeidsgruppa sett på villreinens grad av arealunnvikelse eller grad av redusert trekk. Grad av arealunnvikelse/redusert trekk er vurdert etter følgende skala: under 50 %, 50 – 90 % og over 90 %. I de tilfellene der vurdering er angitt som «ikke relevant», inngår ikke det aktuelle funksjonsområdet i fokusområdet. Dersom vurderingen er «over 50 år» viser dette til at forstyrrelsen har vart i mer enn 50 år, og at fokusområdet ikke vil telle med i klassifiseringen.

For hvert fokusområde som har trekk som utfordring, har arbeidsgruppa også kartlagt influensområde(r). Influensområder er områder som reinen mister eller får/kan få redusert tilgang til som følge av inngrep/ferdsel.

Noen av fokusområdene er overlappende, enten ved at noen fokusområder overlapper med hverandre, eller ved at influensområdene overlapper. Dette blir det tatt hensyn til ved arealberegningene i forbindelse med klassifiseringen av villreinområdene, slik at ingen områder vil telle dobbelt opp.

Det er identifisert femten ulike fokusområder på Hardangervidda (enkelte med flere delområder), samt at det gjennom arbeidet er spilt inn eller pekt på ytterligere fem nye som ikke er behandlet her, men overlates til regional forvaltning å vurdere og ta inn i overordnet planarbeid fremover (Valldalen, Rossnos, Sysendalen, Solheimstulen - Åan og traktorslepa fra Solheimstulen til Lågaros).

Kapitlene om hvert fokusområde oppsummerer hovedtrekkene i kartleggingen. Vurderinger av grad av arealunnvikelse og/eller redusert bruk av funksjonelle trekkpassasjer, er å finne i det interaktive kartet og i tabell 2 og 3 mot slutten av historien.

Problemstilling er forstyrrelser og barriere for villrein på Hardangervidda og mot Nordfjella, og påvirkning på beite- og trekkområder. Totalt 11 km av Rv 7 ligger i Skaupsjøen-Hardangerjøkulen landskapsvernområde, en del ferdsel går også inn mot nasjonalparken på vinteren.

Fokusområdet har fått inntegnet flere polygoner, derav hovedpolygonet følger langs Rv 7 som en “pølse” med ca. 2 km utstrekning både sørover og nordover, fra Sysendammen i vest til Ustevatnet i øst. I tillegg er der tegnet inn syv delområder som egne polygoner på tvers av dette, som i hovedsak dekker både viktige og kjente trekkområder for villrein og/eller sentrale utfartsområder for folk. Både som utgangspunkt for aktivitet og turer innover i fjellet, og også som kjerneområder for aktiviteter som for eksempel kiting (disse er nummerert i kartet som a) Langs Rv 7, b) Krossdalen – Dyranut, c) Skiftesjøen, d) Skulevika, e) Halne – Halnefjorden, f) Fagerheim – Krækkja, g) Ørteren - Varden).

Arealene mellom disse fokusområdene og nordover til Bergensbanen er tegnet inn som influensområde. Fokusområdet er i hovedsak en vinterutfordring i form av en trekkbarriere, men denne problemstillingen leder også opp til en sommerproblematikk i form av gode sommer- og høstbeiter på nordsiden av veien (tidligere særlig mye brukt av bukk) som nå er gått ut av kjent bruk.

Funksjonelle trekkpassasjer

HV-01 a) Langs Rv 7:

I all hovedsak er de gangene der man har dyr innenfor polygonet i fokusområdet, tilfeller der de forsøker seg på å krysse, men i mer enn 90 % av tilfellene der dyra snur: I kalvingsperioden har reinen ikke utvist noen nevneverdig interesse for disse arealene, enten historisk eller i nyere tid. I barmarksperioden vurderer gruppa situasjonen tilsvarende vinterperioden. Alt areal på nordsiden av veien opp til Bergensbanen regnes som influensområde for trekkbarrieren.

HV-01 b) Krossdalen - Dyranut:

Dette området er, som følge av all aktivitet som har sitt utgangspunkt i dette området; vurder til sterkt reduserende på krysningsfrekvens både i vinterperioden og barmarksperioden. Ikke relevant i kalvingsperioden.

HV-01 c) Skiftesjøen:

Har samme vurdering som HV-01 a) Rv 7.

HV-01 d) Skulevika:

Mest relevant for vinterbeiteperioden (og til ut mai) som utgangspunkt for kiting. Sterkt reduserende i denne perioden. I barmarksperioden følger HV-01 d) som ligger innenfor HV-01 a) følger fargesettingen av dette. De delene av HV-01 d) som ligger på utsiden av dette er vurdert å ligge mellom 50-90 % reduksjon i barmarksperioden. Kalvingsperiode har samme vurdering som resten; under 50 % eller ikke relevant.

HV-01e) Halne - Halnefjorden:

Samme som HV-01 d) Skulevika. Kalvingsperiode har samme vurdering som resten; under 50 % eller ikke relevant.

HV-01 f) Fagerheim - Krækkja:

Et område med svært stor utfart både vinterstid og i barmarksperioden og hele dette fokusområdet vurderes til over 90 % både i vinterbeiteperioden og i sommer- og høstbeiteperioden. Kalvingsperiode har samme vurdering som resten; under 50 % eller ikke relevant.

HV-01 g) Ørteren - Varden:

Dette er et viktig utgangspunkt for kiting og annet vinterstid og vurderes derfor til over 90 %. I barmarksperioden er ikke trafikken i området større enn at man vurderer at de delene av HV-01 g) som går på utsiden av HV-01 a) som mellom 50 og 90 %. Kalvingsperiode har samme vurdering som resten; under 50 % eller ikke relevant.

Influensområder: Arealene Rv 7 - Bergensbanen:

Dette var i utgangspunktet satt opp som et eget fokusområde, men er igjennom arbeidet i gruppa definert som influensområde for HV-01. Det er et utvekslingsområde og møtepunkt for bestandene i hhv. Nordfjella og på Hardangervidda. Arealene er administrativt underlagt Hardangervidda (ut ifra historisk bruk med den gang største barriere nordover ved Bergensbanen), men er i all hovedsak i bruk av Nordfjelladyr per i dag. Viktige problemstillinger her er ferdsel langs Rallarvegen, samt ferdsel og aktiviteter med utgangspunkt i Finse. Disse fokusområdene knyttet til Bergensbanen/Finse og omegn behandles av en tilsvarende gruppe for Nordfjella.

Funksjonell arealunnvikelse

Hoveddelen av problemstillingene i dette fokusområdet handler om brutte trekkpassasjer. Det gjelder i grove trekk hele det store langsgående fokusområdet HV-01 a) langs riksveien. Det er likevel relevant å snakke om noe arealunnvikelse, især innenfor noen av de øvrige inntegnede fokusområdene på tvers av HV-01 a), da i hovedsak sør for veien. Et eksempel er arealene sørover Halnefjorden og Halnetunga, HV-01 e), som er et velkjent og tidligere mye brukt trekkområde for reinen vinterstid, men som nå er ute av kjent bruk. I dette området er det nå, under rette forhold, mye kiteaktivitet vinterstid, som både skremmer reinen fra å komme opp i aktuell trekkpassasje (arealunnvikelse) og også å trekke over. Flere av de andre mindre polygonene på tvers av riksveien har samme problemstilling, men avgrensingene går for det meste innenfor det store fokusområdet langs Rv 7, HV-01 a), og en vurderer derfor graden av arealunnvikelse til å følge denne.

Problemstilling er vei, hytter og ferdsel som hindrer villreintrekk mellom Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. Veien er innfallsport for mye aktivitet til et viktig område for bukk på Hardangervidda og viktige avlastningsområde for Setesdalsdyr (også fostringsflokker), særlig vinterstid. Området har bare to dokumenterte kryssinger av veien med GPS-merket rein (en simle og en bukk), men det er jevnlige observasjoner (bl.a. fra brøytemannskap og andre informanter) om mindre flokker som krysser veien. Dette skjer aller mest på vinter og seinvinter/vår og i all hovedsak gjelder det mindre bukkeflokker og i de fleste tilfellene rein som kommer i fra Setesdal-Ryfylke. Hvor vidt det faktisk også går «Hardangerviddarein» sørover veien er i mindre grad dokumentert.

Trekkområdene over fokusområdet langs veien, HV-02 a) Langs E 134, er vist som egne polygoner/fokusområder og strekker seg fra Haukelitunnelen i vest til Prestegård i øst; HV-02 b) Austmannalia, HV-02 c) Haukelitunnelen og HV-02 e) Prestegård.

Funksjonelle trekkpassasjer

Grad av redusert bruk av trekkpassasjene er her vurdert for Hardangerviddarein og primært kryssinger fra nordsida til sørsida av veien. Den er vurdert til å være noe mindre problematisk enn motsatt vei, for Setesdalsdyr, fra sør til nord.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse fra reinen langs E 134 er i all hovedsak bare aktuelt i fokusområdet rundt HV-02 d) Haukeliseter (tilsvarende HV-03 a) Haukeliseter - Mannevatn), da dette er fokusområdet som er mest i konflikt med de mest aktuelle habitatene gjennom året. Dette er også det fokusområdet med størst og mest spredt utfart ut i terrenget. Det er særlig i sommer- og høstbeiteperioden at disse konfliktene vurderes å være størst.

Funksjonelle trekkpassasjer

Dette fokusområdet handler i all hovedsak om funksjonelle trekkpassasjer, med unntak av første del, HV-03 a) Haukeliseter - Mannevatn. Det er vist ved flere år med tellinger at det er relativt stor ferdsel langs dette stisegmentet, men med variasjon gjennom fokusområdet. Ferdselen er størst og også mest spredt i terrenget i første del; fra Haukeliseter til Mannevatn og da særlig i barmarksesongen (her vurderes også en viss grad av arealunnvikelse for reinen). Dernest er det noe mindre, men mer kanalisert ferdsel på stisegmentet mellom HV-03 b) Mannevatn - Hellevatn. Og til slutt er det minst ferdsel, men kanskje dertil størst aktuelt areal for villreinen, i den innerste delen av stisegmentet, HV-01 c) Hellevassbu - Litlos. Det er stor usikkerhet (og uenighet i gruppa) om hvordan man skal vurdere dette fokusområdet i forhold til påvirkning. Prosentvist anslag er derfor vanskelig å bestemme.  

Fokusområdet har influensområde på vestsiden av stisegmentet, fra fokusområdet HV-03 a) i sør til Valldalen og Vivassdalen i vest og helt nord til Vassdalen og Litlos. Disse arealene er kjent som bukketerreng, med noe fostringsflokker iblant. Den sørligste halvdelen av influensområdet har også mye overlapp med avlastningsareal i jevnlig bruk for Setesdal Ryfylkerein. 

Arealunnvikelse

Som for HV-02 d) Haukeliseter, er det akkurat det samme delområdet med den samme vurderingen som utgjør det første polygonet i dette fokusområdet, HV-03 a) Haukeliseter - Mannevatn. Gruppas vurdering av grad av arealunnvikelse er tilsvarende.

Problemstilling er veien over Imingfjell som barriere for villreintrekk til viktige vinterbeiteområder på Lufsjåtangen. Man har også vurdert effekten av nye hytteområder i Uvdal og økt bruk av Solheimstulen vinterstid.

Dette gjør at fokusområdet er tredelt; a) en hovedbarriere langs veien (HV-04 a) Småroi – Uvdal), b) et større fokusområde med areal på begge sider av veien som handler om menneskelig forstyrrelse og arealunnvikelse i disse områdene (HV-04 b) Imingfjell) og c) et fokusområde nord for Sønstevatn som en viktig innfallsport til trekkpassasjene, med noe menneskelig forstyrrelse fra kantene og innover og medfølgende arealunnvikelse (HV-04 c) Nord for Sønstevatn).

Influensområde for dette fokusområdet (a-c) og trekkbarrierene er alt areal øst for veien utover Lufsjåtangen.

Funksjonelle trekkpassasjer

Denne trekkpassasjen har klart størst verdi for vinterperioden og tilkomst til avlastningsbeiter øst for veien. GPS-data fra området viser at arealbruken og oppholdstida på østsida av veien er betydelig redusert i forhold til arealene på vestsida av veien og oppe på Gavlen. Gavlen er et landskapselement som muligens påvirker trekkmulighetene i seg selv, det samme er vannet og hyttefeltene på hver side. En ser likevel at arealene på østsiden av veien er noe i bruk, om ikke hvert år så i alle fall år om annet. Det var noe usikkerhet/uenighet i gruppa på grad av redusert bruk av trekkpassasjene, men det står mellom 50-90 % eller over 90 % i fokusområdet langs veien, HV-04a) Småroi - Uvdal.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse i disse områdene er aktuelt i fokusområdet kalt Imingfjell, HV-04 b). Her skiller gruppa på grad av unnvikelse på hver side av veien. Dette da topografien i området gir reinen mer uforstyrret tilgang til beiteområdene vestover fra oppe på Gavlen og vest for Sønstevatn, enn dersom den faktisk krysser veien. Det er antatt høyere grad av menneskelig aktivitet og forstyrrelse på arealene like øst for veien. I fokusområdet lengst nord, HV-04 c) Nord for Sønstevatn, anses unnvikelsesgraden større enn sør for Sønstevatn og på Gavlen.

Det er særlig i vinterbeiteperioden at konfliktene med menneskelig aktivitet og dermed unnvikelsesgraden synes mest aktuell i dette fokusområdet.

HV-05 a) Stegaros:

Problemstilling er forstyrrelser og barriere for trekk mot øst på barmark, pga. kraftutbygging og ferdsel. Dette er en trang klype i utgangspunktet; med reguleringsmagasin, anleggsvei, trafikk til og fra rutebåt/båthavn, hytter og generelt fri tilkomst med bil. Det går også noen merka stier i området, på begge sider, med varierende ferdsel. Veien opp til Kalhovd og videre åpner ca. 15. juni og dermed også tilkomst og økt menneskelig aktivitet som hindrer reinens tilkomst.

HV-05 b) Mårbu - Havfoss - Kosadalen:

Hovedproblemstillingen er mye ferdsel langs et stisegment som sammenfaller med en sterk topografisk barriere med vassdraget. Aktivitet ut i fra hyttene ved Mårbu genererer også noe ferdsel, men uklart hvor mye dette utgjør utover den sterkt kanaliserte ferdselen, langs stisegmentet, både i tid og rom, av folk som går lengre turer.

Funksjonelle trekkpassasjer

HV-05 a) Stegaros:

Denne trekkpassasjen er primært et fokusområde i barmarksperioden, i hovedsesong for fotturisme og i jakta. Det er nok en relativt stor sumeffekt i området, av flere forstyrrelser. GPS-data viser posisjoner på begge sider veien og reguleringsmagasina, men kan se ut til at disse har kommet til østsiden fra enten nord- eller sørsida. Vurderingen i gruppa er at reinen i svært liten grad krysser over veien og vannmagasinet fra vest til øst i sommer- og høstbeiteperioden. I så fall helst på seinhøst etter jakt og ferdselssesongen er over.

HV-05 b) Mårbu - Havfoss - Kosadalen:

Dette er også, som Stegaros og Graveide, mest sentralt som et trekkområde i barmaksperioden, med influensområde nord for influensområde av Stegaros, men trolig med noe overlapp og sammenheng mellom fokusområdene.

Vurderingen i gruppa er at reinen her har relativt fri passasje med unntak av i sommer- og høstbeiteperioden, og der effekten synes klart størst i siste del, når også jakta pågår. Trafikk fra jegere på begge sider av barrieren, sammen med ferdsel langs stisegmentet forsterker da barriereeffekten. Reinen bruker dette området en del i vinterperioden, men har da friere passasje over.

Influensområde HV-05 a) Stegaros: Reinens tidligere rotasjon nordover og videre vestover etter den hadde kommet over ved Stegaros, er klart påvirket av begrenset kryssingsmulighet i dette området. Det medfører at svært store arealer er påvirket av dette. I forarbeidet før man gikk i gang med fokusområdearbeidet har NVS foreslått et influensområde som går nord til Mårbu og videre til Småge og Smågefjorden. Det med tanke på at reinen har en viss anledning til tilkomst til områder videre nord for dette, fra områder lengre vest og nord. Men arbeidsgruppen diskuterte at også disse er såpass begrenset, at influensområdet, som følge av hinder av trekket ved Stegaros, er viktig for svært store arealer videre retning Lågen. Samt det gamle trekket som tidligere gikk nordover der og vestover igjen mot Eidfjord. Influensområdet avgrenses nordover til Småge og verneområdegrensa, men med en merknad til forvaltningen om at arealene også videre nordover påvirkes.

Influensområde HV-05 b) Mårbu - Havfoss - Kosadalen: Nord for influensområdet til HV-05 a) Stegaros: Fra Mårbu vestover til Hettefjorden, Eidsjøen, nordøstover Geitvassdalen, Skrykken, langs slepa til Solheimstulen, sørover Synhovd, Afdalssætre og Søltjønn tilbake til Mårbu.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse i disse områdene vurderes ikke som relevant.

Hovedproblemstillingen er det gamle trekkområdet over Graveide som etter reguleringen har blitt betydelig begrenset. Det har likevel etter reguleringen hatt en viss funksjon, men er sårbart for påvirkninger fra anleggsvegen på østsiden og hytter og ferdsel ut i terrenget fra denne.

Funksjonelle trekkpassasjer

Dette er også, som Stegaros, mest sentralt som et trekkområde i barmarksperioden, med mye av de samme influensområdene som Stegaros. Vurderingen er at reinen i svært liten grad krysser over vassdraget og veien fra vest til øst i sommer- og høstbeiteperioden. Reinen bruker dette området en del i vinterperioden, men ser da ut til å ha friere passasje over.

Influensområde: Samme som influensområdet til HV-05 a) Stegaros.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse i disse områdene vurderes ikke som relevant.

Problemstilling er forstyrrelser og ferdsel fra Tinnhølen og inn på vidda, og som påvirker villreinen sin arealbruk med trekk-, beite- og vandringsmulighet. Det er stor trafikk fra en rekke ulike brukergrupper og usikker effekt på villrein.

På nordvidda ser en at reinen generelt bruker arealene mindre i barmarksperioden, enn for eksempel i vinterperioden og det går et tydelig skille på nord og sør for Lågenvassdraget. En tror dette kan ha sammenheng med systemer lengre sør enn bare dette fokusområdet.

Funksjonelle trekkpassasjer

Det er vanskelig å gjøre en god vurdering reinens arealbruk og grad av redusert bruk i og rundt fokusområdet for Tinnhølen, da graden av interaksjoner mellom rein og menneske er lavere enn forventet ut ifra landskapskvalitetene. Denne usikkerheten omkring vurdering av arealunnvikelse eller redusert bruk gjør at man her har vurdert å ikke sette noen tall og området er derfor markert med grå farge i kartet.

Man har også valgt å dele fokusområdet i to; HV-07 a) Rv 7 - Tinnhølen (langs veien fra Rv 7 til Tinnhølen med Stigstuv og videre sør til Hellehalsen) og HV-07 b) Hellehalsen – Sandhaug.

For a) Rv 7 - Tinnhølen, er det kjent at det er såpass mye menneskelig aktivitet i området og inn til Hellehalsen at, det er sjelden det er rolig nok for reinen til å oppholde seg over tid, og også periodevis vanskelig å krysse Tinnhølvegen. Gruppa vurderer derfor at fokusområdet ligger et sted mellom 50 og 90 % redusert bruk.

For b) Hellehalsen - Sandhaug, finner en stisegmentene med klart høyest ferdsel ut ifra NINAs registreringer siste år. Den mest presise beskrivelsen av redusert bruk er egentlig todelt: 50-90 % reduksjon i høysesong for fotturisme og fram til jaktstart, og under 50 % fra jaktstart og ut oktober. Dette da en av erfaring har hatt mer rein i disse områdene når jakta starter og videre går over i brunstperioden.

Avgrensingen av influensområde for disse fokusområdene, a) og b), er vanskelig. Aller mest fordi at en i aktuell periode (barmark) har så lite rein i og over disse barrierene at det er vrient å vurdere hvilke arealer som faktisk påvirkes av fokusområdene og i hvilken grad. Trolig hindres reinen fra å i det hele tatt komme i disse områdene av systemer lengre sør. Influensområder er derfor ikke foreslått.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse i disse områdene vurderes ikke som relevant, eller er eventuelt fanget opp av vurderinger av omkringliggende fokusområder (ved HV-01 Rv 7, HV-14 Nordvestvidda m.fl.).

Viktig utfartsområde, også for mange dagsturbesøkende innover vidda mot Vivelid og Hedlo. Fokusområdet deles i to; HV-08 a) Hjølmoberget -Vivelid: høyintensitetsområde for særlig dagsturturisme sommerstid, og HV-08 b) Garen – Berastølen – Hedlo, en viktig innfallsport både i barmarksperioden og vinterperioden.

For reinen medfører det i hovedsak redusert arealbruk innenfor fokusområdet, men med redusert bruk av funksjonell trekkpassasje og et tilhørende influensområde i nord, rundt Hallingehaugane. HV-08 b) er m.a.o. vurdert både etter funksjonell arealutnyttelse og funksjonelle trekkpassasjer.

Funksjonelle trekkpassasjer

Reduksjon av funksjonelle trekkpassasjer for reinen er vurdert for HV-08 b) Garen - Berastølen – Hedlo i barmarksperioden og vinterperioden.

Arealunnvikelse

Man går ut ifra at disse arealene innenfor fokusområde HV-08 a) Hjølmoberget – Vivelid, men også videre inn til Hedlo primært har størst verdi for reinen på vårparten ved behov for tidlig groe. Samt tidlig vinter før det blir for store snødybder. Det siste gjelder også for arealene innenfor HV08 b) Garen - Berastølen – Hedlo.

Aktiviteten ved begge delområdene medfører antatt arealunnvikelse og/eller redusert bruk av trekkpassasjer for reinen, men problemstillinger i omkringliggende fokusområder og systemer lengre sør på vidda kan være med å påvirke dette.

Influensområder: Hallingehaugane er et influensområde av aktiviteten i fokusområdet HV-08 b) Garen - Berastøl - Hedlo, både sommer og vinter. Eventuelle influensområder vest for fokusområdet er i alle tilfeller vanskelig å avgrense, og muligvis mer relevant å se på fra andre grupper og fokusområder, som for eksempel HV-14 Nordvestvidda.

Problemstilling er sterkt trafikkert fjellområde med utfordringer og behov knyttet til sikkerhet, kontroll over markedsføring og informasjon. Aktivitet avgrenset til nærområdet til Trolltunga og Ringedalsvatnet er relativt uproblematisk for villrein, men det skal svært liten økning i trafikken videre innover vidda før det kan få mulig negative effekter.

Villreinens arealbruk og menneskelig aktivitet i området fordeler seg ganske ulikt i landskapet. Dette gjør at fokusområdet er delt i fem delområder; HV-09 a) Trolltunga kjerneområde, HV-09 b) Trolltunga – Tyssevassbu, HV-09 c) Trolltungas nærområde, HV-09 d) Trolltunga – Langavatnet og HV-09 e) Langavatnet – Mosdalsvatnet.

Villreinens arealbruk og menneskelig aktivitet i området fordeler seg ganske ulikt i landskapet. Dette gjør at fokusområdet er delt i fem delområder; HV-09 a) Trolltunga kjerneområde, HV-09 b) Trolltunga – Tyssevassbu, HV-09 c) Trolltungas nærområde, HV-09 d) Trolltunga – Langavatnet og HV-09 e) Langavatnet – Mosdalsvatnet.

Funksjonelle trekkpassasjer

I fokusområdet rundt Trolltunga er det i hovudsak ett delområde som vurderes å kunne fungere som trekkbarriere; HV-09 b) Trolltunga – Tyssevassbu (stisegmentet). Per i dag er dette relativt liten konflikt og inntrykket er at dette stisegmentet ligger bedre i terrenget, med mindre forstyrrelsespotensiale, enn for eksempel den gamle turistløypa til Tyssevassbu, som går lengre nord og følger deler av Nordmannslepa.

Arealunnvikelse

Da arealene i og rundt dette fokusområdet i hovedsak er aktuelle villreinareal i barmarksperioden, og da i hovedsak for bukkeflokker og enkeltdyr («holedyr»), er arealunnvikelsen i utgangspunktet ikke veldig stor. De østligste arealene mot Reinaskor er de arealene med størst relevans for fostringsflokker gjennom året.

Arealunnvikelse knytter seg særlig til delområdet HV-09 a) Trolltunga -kjerneområdet, som følge av stor ferdsel. Videre vurderes det til en viss grad å være areal rundt disse kjerneområdene av den menneskelige aktiviteten, som HV-09 c) Trolltungas nærområde, som har en viss unnvikelse av rein. De siste delområdene, HV-09 d) Trolltunga – Langavatnet og HV-09 e) Langavatnet – Mosdalsvatnet, knytter seg til stisegmenter som i utgangspunktet skulle tilsi at handlet om trekkpassasjer, men som pga. sin beliggenhet på kantene mot Ringedalsvatnet, ikke gjør dette relevant. Disse handler derfor også om arealunnvikelse. Hele fokusområdet er i hovedsak mest aktuelt i barmarksperioden.

Influensområder for fokusområdet (først og fremst HV-09 b), men også HV-09c): Arealene vest for Langavatnet, sør for Ringedalsvatnet er relativt lite i bruk av rein, men defineres likevel ikke som et influensområde som følge av aktiviteten inn/ut til og rundt Trolltunga, eller Trolltunga - Tyssevassbu. Dette antas å ha mer sammenheng med stammestørrelse og naturlige variasjoner av beitebehov og arealbruk. Samme gjelder tilsvarende arealer på nordsiden av fokusområdet. I begge tilfeller antas reinen å ha andre og viktigere inngangsporter til disse potensielle influensområdene.

Problemstilling er neddemte viktige beite- og trekkområder pga. kraftutbygging. Området er en sentral innfallsport både sommer og vinter, til spesielt viktige funksjonsområder for villreinen i sørområdet. Ferdselen varierer mye i tid og rom. Den er ganske lav i første del av vinteren; november til og med februar, men økende utover seinvinteren fra mars og særlig utover i april. Songaområdet er ikke fullt så sentralt for reinen vinterstid, men arealene nord for Songa, mot Kvenndalen har vært sentrale kalvings- og sommerbeiteområder for fostringsflokkene de siste 20 åra.

Fokusområdet er delt i to delområder; HV-10 a) Songavatn og HV-10 b) Songadammen og sør.

Funksjonelle trekkpassasjer

Før reguleringen i 1964 gikk det fleire villreintrekk mellom de mindre vatna i området. Etter reguleringen er disse kraftig redusert. I tillegg er delområdet sør for Songadammen en trekkbarriere; HV-10 b) Songadammen og sør. Graden av redusert bruk varierer gjennom året, med stor reduksjon i trekkmuligheter i sommer- og høstbeiteperioden, noe mindre (men også svært sårbart) i kalvings- og oppvekstperioden og lite av betydning i vinterbeiteperioden.

Arealunnvikelse

Områdene rundt Songavatn er over en 10-20 årsperioden jevnlig brukt i forbindelse med kalvings- og oppvekstperioden, både av fostringsflokker (i hovedsak nord- og øst) og bukkeflokker (også noe vest- og sør for Songamagasinet). Da brukes hele området og liene ned mot vannet. I barmarksperioden er arealene nord for Songamagasinet en del av de sentrale delene av fostringsflokkenes tilholdssted de siste 20 årene. Det er lite trafikk innover i fjellet fra kantene av Songamagasinet, innenfor hyttene til Vinje kommune, men derimot høy ferdsel inn til og på vannet, både sommer og vinter.

Arealene sør for dammene mellom Venemo og Tverrfjellet, er influensområde for reduserte trekkpassasjer i Songavatn og rett sør for Songadammen. Disse influensområdene er blitt det som følge av at kryssingen over Songamagasinet langs gamle trekk- og beiteområder i stor grad har opphørt. Dette er vel og merke i hovedsak koblet til arealtap og -fragmentering etter vassdragsreguleringa på 50- og 60-tallet.

Problemstilling er ferdsel innover i en del av villreinområdet med lite øvrig tilrettelegging. Sårbare arealer for reinens kalvings- og oppvekstområdene, vår og forsommer. Viktige kjerneområder for reinen sommerstid i umiddelbar nærhet til fokusområdet. Stor hyttekonsentrasjon og volum tilreisende, gir stort potensiale for bruk, særlig i barmarkssesongen. Tilrettelagt sherpasti til Falkenuten som gir svært mange besøkende enkel tilkomst til ytterste del av området. Godt synlig og delvis merkede stier innover i lettgått terreng gjør forstyrrelsespotensialet stort i barmarkssesongen. Ferdsel synes spredd, men likevel stor over et stort og oversiktlig areal.

Fokusområdet er delt i tre delområder; HV-11 a) Falkeriset, HV-11 b) Østlig del og HV-11 c) Bitdalsområdet.

Funksjonelle trekkpassasjer

Reduksjon av funksjonelle trekkpassasjer for reinen i disse områdene vurderes ikke som relevant.

Arealunnvikelse

HV-11 a) Falkeriset:

Fokusområdet er lite og har ingen særlige forventninger om noe vesentlig bruk fra reinens side før man kommer ut i april. Aktivitetsnivået fra mennesker er derimot relativt høyt også vinterstid, blant annet synlig ved bruk av kartløsningen strava-heatmap i tillegg til lokal kunnskap om utfart og ferdsel i området. Forstyrrelsespotensialet er betydelig, særlig fra april og ut vinterbeiteperioden, da både menneskelig aktivitet er høy (ski, hundespann, skuter) og også reinen kommer utover i disse områdene. Men den store variasjonen for arealunnvikelse, fra relativt liten tidlig i vinterbeiteperioden til relativt høyt i en kort siste del av vinterperioden medfører en usikkerhet på hvordan det er mest rett å kvantifisere arealunnvikelse for dette fokusområdet vinterstid (prosentvist anslag ikke satt).

I kalvings- og oppvekstperioden har man en forventning om arealbruk av rein av et visst omfang. Også i lys av en forventning fra siste 50 år. Graden av menneskelig aktivitet varierer også gjennom denne perioden, og vil særlig være avhengig av skiføre/førefall. Kromvikvegen åpner for trafikk fra 1. juni med ferdsel langs vegen og videre ut i terrenget fra da og utover siste halvdel av kalvings- oppvekstperioden. Reinen har gjennom siste 10-15 år i stor grad brukt disse områdene som kalvings- og oppvekstområder. Arealunnvikelsen varierer mye, avhengig av vær og føre, men ligger et sted mellom 50 og 90 % unnvikelse i denne perioden. I sommer- og høstbeiteperioden har områdene tradisjonelt og bakover i tid vært regelmessig brukt av reinen, særlig fra jakta og utover høsten. Stor menneskelig aktivitet i samme periode de siste 10-15 år gjør arealunnvikelsen på over 90 %.

HV-11 b) Østlig område:

Arealene er i dag ikke særlig sentrale for rein før helt i slutten av vinterperioden (særlig april), mens aktiviteten fra folk tar seg opp i områdene noe før dette. Det skal likevel sies at en innenfor siste 50-årsperiode har hatt jevnlig besøk av mindre reinsflokker i disse områdene også i vinterperioden, men at dette trolig har sammenheng med bestandsvariasjoner. På godværsdager i siste del av perioden er forstyrrelsespotensialet i disse områdene betydelig, og det er da også utover i denne perioden områdene blir stadig mer aktuelle for rein. Men dette representerer nok ikke et gjennomsnitt for hele vinterperioden. Vurderingen av arealunnvikelse her er de samme som Falkeriset; usikkert.

I kalvings- og oppvekstperioden har en en klar forventning om arealbruk av rein i betydelig omfang i disse områdene. GPS-data siste 15 år underbygger dette. Graden av menneskelig aktivitet vil også her variere gjennom perioden, og særlig være avhengig av føre/førefall. Kromvikvegen åpner som nevnt for trafikk fra 1. juni med ferdsel videre ut i terrenget hele siste halvdel av kalvings- oppvekstperioden. Aktiviteter i områdene er toppturer (særlig i sørligste del), fjellskiturer, hundekjøring og noe skuterkjøring (frem til ca. 1. mai). Reinen har gjennom siste 10-15 år i stor grad brukt disse områdene i forbindelse med kalving, på tross av aktivitetsnivå (særlig helt i starten og ikke minst i siste halvdel av perioden), men områdene er sårbare for variasjon i føre og aktivitetsnivå. Konfliktpotensialet og alvorlighetsgraden av dette er dermed stort, avhengig av vær og føre, og tilsier en arealunnvikelse mellom 50 og 90 %.

HV-11 c) Bitdalsområdet:

Bred enighet i gruppa om at dette er et fredelig område i vinterperioden med lite menneskelig aktivitet til samme tid. Arealene i dette fokusområdet regnes som relativt uforstyrret per i dag med arealunnvikelse under 50 %. En vurderer likevel at det er viktig å holde et fokus på disse områdene med tanke på sårbarhet og fremtidig utvikling.

Det er vurdert å ikke finnes noen særlig påvirkede influensområder knyttet til dette fokusområdet.

Dalføre med mange besøkende. Viktig innfallsport til nasjonalparken og Stavali.

Områdene i Husedalen opp til Nykkjesøy er ikke relevante i kvalitetsnormvurderingen (ligger utenfor yttergrensa for biologisk leveområde) og får derfor ingen vurdering i hht. til denne. Derimot er den en sentral innfallsport som genererer mye ferdsel også videre innover i leveområdet og fortsettelsen av fokusområdet. Resten av fokusområdet følger et stisegment fra Nykkjesøy inn til Torehytten og Hårteigen. De nordligste delene har høyest ferdsel med en del trafikk som snur ut av området ved Stavali og inn i fokusområdet Dronningstien og arealene mellom Dronningstien og Stavali. Dette gjør at fokusområdet er delt i tre delområder; HV-12 a) Husedalen (Nykkjesøy), HV-12 b) Nykkjesøy – Stavali og HV-12 c) Stavali - Hårteigen.

Funksjonelle trekkpassasjer

Områdene fra Stavali mot Torehytten har en del GPS-data i vinterperioden, særlig seinvinter, og særlig de helt ferskeste dataene fra 2021 viser også dette. Forventningen om bruk av disse arealene fra reinen er kanskje tiltakende utover mot seinvinteren. Historisk har dette variert mye med varierende snømengder og bestandsstørrelser. Sist vinter i 2021, så man at ved tiltak med stenging av kvistaløyper, hytter, skuterløyper osv. i et område som samme år har mye tilgjengelig beite (pga. lite snø), har hatt dyr gående i lengre tid. Her er likevel store spørsmål knyttet til sammenhenger og derfor ikke uten videre enkelt å vurddere påvirkningsgraden av dette. Dyra har også tidligere kommet inn i disse områdene i mars og april men reist igjen, men uvisst hvilke sammenhenger som betyr mest. Usikkerheten gjør at det ikke blir satt noen vurdering for vinterperioden. Både delområdet HV-12 b) og HV-12 c) er sårbare for endringer i bruksfrekvens, med potensielt redusert grad av krysningsfrekvens, i kalvings- og oppvekstperioden.

Influensområder for dette fokusområdet, HV-12 b) og HV-12c), er muligens vest/sørvest for stisegmentet mellom Stavali og Torehytta, dersom unnvikelsen fra dette skulle øke og reinen har behov for å komme ut i disse områdene fra vest. Dette gjelder i hovedsak i barmarksperioden og ikke i vintersesong. Villreinen har likevel tilkomst fra sørøst via Litlos og Sledalen som alternativ inngang til arealene og som ikke påvirkes av denne gruppens fokusområder. Også et mulig influensområde vest for Stavali; over Sylvfestnuten og Rjuven.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse for reinen i disse områdene vurderes ikke som relevant.

Sti fra Heng til Lofthus langs fjellkanten. Samt eget stisegment fra denne og inn til Stavali, eventuelt som rundtur tilbake til Nykkjesøy, Husedalen og Kinsarvik. Hovedtyngden av ferdsel holder seg langs Dronningstien ute på kanten og går denne fra nord til sør. En viss andel går innover, men vanskelig å anslå volum. Det går en viss andel besøkende i en rundløype mot/fra Stavali og Kinsarvik. Markant mer ferdsel i sommerperioden enn i vinterperioden.

Fokusområdet har to delområder; HV-13 a) Dronningstien og HV-13 b) Lofthus – Stavali.

Funksjonelle trekkpassasjer

Det er stisegmentet som kobler Dronningstien mot stien mellom Stavali og Torehytten som utgjør en mulig trekkbarriere i området.

Influensområde: Deler mulig influensområde med HV-12 b) vestover mot Stavali; over Sylvfestnuten og Rjuven.

Arealunnvikelse

Selve Dronningstien har en plassering ute på kanten av fjellet som gjør at den kun medfører arealunnvikelse i noen enkelte sammenhenger, men er ingen trekkbarriere i seg selv. Arealene utover mot Dronningstien hadde en del arealbruk av rein i kalvingsperioden og vår- /forsommerbeiter tilbake til 80- og 90-tallet. I den perioden var der også ferdselsforbud på disse arealene og villreinbestanden var også stor. Igjen en del dyr på disse kanter vinter 2021; lite snø og mye tilgjengelig beite trolig en av forklaringene.

Problemstilling er å øke reinens bruk av arealene i nord-vest i kalvingsperioden, samt sommer og høst. For stor menneskelig ferdsel totalt sett i området. Stor aktivitet ettervinter og vår. Mye kjøring til turisthytter og private hytter/støler i vest. Mye ikke-motorisert ferdsel, ski, hundespann, kiting.

Fokusområdet dekker svært store areal med store variasjoner, både i tid og rom, i grad av menneskelig forstyrrelse og reinens arealbehov. Området har gode habitatkvaliteter til flere årstider. Kompleksiteten i området og problemstillingen som spenner over store deler av året har gjort kartleggingen svært krevende. I flere av tilfellene er det aktivitet og forstyrrelser i en tid av året som potensielt er med å påvirke reinens arealbruk til andre tider av året. Variasjonen mellom år, over flere tiår, som følge av naturgitte faktorer som nedbør, vindforhold osv., sammen med bestandsvariasjoner, kompliserer analysen ytterligere. Det synes likevel som at utviklingen av summen av menneskelig aktivitet gradvis har økt, -over lang tid. Stadig økende antall møter med mennesker synes å ha endret reinens arealbruksmønster, og etter hvert -tradisjon til å ikke lengre bruke disse områdene i noe særlig grad (annet enn noe bruk gjennom vinterperioden).

Det er stor usikkerhet knyttet til påvirkningsfaktorer og hvor vidt reinens reduserte krysningsfrekvens- og/eller arealunnvikelse i hele/deler av disse arealene til ulike tider er styrt av naturgitte faktorer eller menneskelig påvirkning. Ofte kanskje en samleeffekt av begge deler, men analysene av dette er vanskelige og det er uenighet i arbeidsgruppen om temaet.

For å analysere problemstillingen best mulig er fokusområdet delt inn i fire ulike delområder: HV-14 a) NV sommer, HV-14 b) NV trekkpassasje vinter, HV-14 c) NV trekkpassasjer kalving, HV-14 d) NV trekkpassasjer sommer. Både områdene med arealunnvikelse, samt influensområdene utgjør svært store areal som visualiserer hvor store variasjoner og usikkerheter som ligger i landskapet.

Funksjonelle trekkpassasjer

Fokusområdet HV-14 b) trekkpassasje vinter er et trekkområde som antas å være mest påvirket i siste del av vinterperioden (april måned) da både ferdselen langs løypesegmentet er størst og reinen også er på trekk fra vinterbeiteområdene i øst mot aktuelle kalvings- og oppvekstområder lengre vest. Tidligere fant man kjerneområdene for kalving- og oppvekst for villreinen i de nordvestlige områdene rundt Håreteigen og Veig, som ligger som kjerneområdet for dette fokusområdet. Siden ca. 2001-2002 har dette endret seg til å ligge lengre sør. Først rundt Valldalen – Kvennsjøen – Bjønnadalen – Hellevass, og seinere til områdene mellom Kvenna – Songa og Møsvatn. Fokusområdet HV-14 b) trekkpassasje vinter antas å kunne være et av de første mulige vandringshinderne reinen møter på dette kalvingstrekket og som er med å påvirke at den ikke kommer til de tidligere kalvingsområdene i nordvest. Tilsvarende gjelder et nettverk av løyper lengre inn i eller imot aktuelle kalvings- og oppvekstområder i nordvest; HV-14 c) trekkpassasjer kalving, dersom reinen kommer over HV-14 b) og lengre inn i området på seinvinteren eller tidlig i kalvingsperioden.

Gjennom sommersesongen ligger et nettverk av merka og umerka stier og sleper som trekkbarrierer for reinen; HV-14 d) NV trekkpassasjer sommer.

Det er vanskelig å vurdere om det er barriereeffekten av stier og løyper som hindrer reinen i å komme seg inn i, eller igjennom området. Eller om det er summen av et samlet sett stort volum av menneskelig aktivitet som medfører arealunnvikelse, som til slutt gjør at disse områdene i svært liten grad er i bruk lengre gjennom barmarksperioden. Det er derfor vurdert at effekten fokusområdene har på reinen i kalvings- og oppvekstperioden og i sommer- og høstbeiteperioden per i dag er vanskelig å måle, eventuelt er svært stor.

Influensområde for dette fokusområdet er for trekkpassasjene i sommer- og høstbeiteperioden (HV-14 d) NV trekkpassasjer sommer) det samme arealet som avtegnet som fokusområde for arealunnvikelse sommer, HV-14 a) NV sommer. For trekkpassasjene i kalvings- og oppvekstperioden, HV-14 c) NV trekkpassasjer kalving, samt for trekkpassasjer i vinterbeiteperioden, HV-14 b) NV trekkpassasjer vinter, er influensområdet det samme og noe mindre enn for sommer- og høstbeiteperioden. Da følger det avgrensingen for polygonet «Kalving før 2001» i kartlaget over funksjonsområder sommer- og høstbeiter.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse er i hovedsak mest aktuelt i fokusområdet i sommer- og høstbeiteperioden. Som for trekkfunksjon er det vanskelig å vurdere om det er barriereeffekten av stier og løyper eller summen av menneskelig aktivitet over hele området, som gjør at disse områdene i svært liten grad er i bruk av reinen i barmarksperioden.

En flaskehals mellom øst og vest i barmarksperioden. Økt ferdsel i dette området kan avskjære øst og vest.

Funksjonelle trekkpassasjer

Fokusområdet følger stisegmentet mellom Mogen turisthytte, Gjuvsjåen og Lågaros turisthytte. Tellinger i ferdselsprosjektet på Hardangervidda (Gundersen m.fl. 2021) viser en relativt høy ferdsel i barmarksperioden og det foregår også noe ferdsel både med ski og skuter i vinterperioden. Lite menneskelig aktivitet i kalvings- og oppvekstperioden. Trekkpassasjen ligger i kjerneområdet for reinen på Hardangervidda til alle årstider, og mye av de ulike årstidsmigrasjonene skjer over dette området; fra sommerbeiter sør for Kvennavassdraget til gode luftingsplasser og rike beiter øst for Møsvatn på seinsommer og høst. Fra vinterbeitene i øst til kalvings- og oppvekstområdene i sør og vest. Og på ulike trekk gjennom høsten og brunstperioden til spredte vinterbeiter nordover på vidda. En vurderer reduksjonen i grad av krysningsfrekvens til under 50 % per i dag, men som sårbart ved en eventuell økning i ferdsel, med store konsekvenser for reinens tilgang til uforstyrret trekk mellom ulike funksjonsområder.

Influensområde for dette fokusområdet går begge veier på hver side av trekk-korridoren, og følger primært et funksjonsområde med høy bruk på seinsommeren. På østsiden avgrenses det av Lågen i Geitvassdalen og ut til Skrykken. Derfra sørover i Skjortedalen til Mår - Gøystvassdraget, til Langesjå og Bågåfjell og tilbake langs østsiden av Møsvatn. I vest avgrenses influensområdet av Kvennavassdraget i sør og Bjornesfjorden i nord og vestover til traktorslepa mellom Sandhaug og Hansbu.

Arealunnvikelse

Arealunnvikelse fra reinen i disse områdene vurderes ikke som relevant.

Funksjonelle trekkpassasjer

Tabell 2: Arbeidsgruppenes vurdering av redusert bruk av trekkpassasjer i fokusområdene

Funksjonell arealutnyttelse

Tabell 3: Arbeidsgruppenes vurdering av arealunnvikelse i fokusområdene

Underveis i arbeidet er det avdekket noen utfordringer ved metodikken og/eller oppbyggingen av normen, spesielt knyttet opp mot periodiseringen av funksjonsområdene. Ved vurdering av unnvikelse i fokusområdene dekker hver funksjonsperiode lange perioder hver. Effektene på reinens arealbruk har ofte sammenfall med menneskelig aktivitet i den foregående funksjonsperioden, ikke inneværende. Eksempelvis kan menneskelig aktivitet i et område på slutten av vinterbeiteperioden (mars-april) medføre at reinen ikke bruker disse områdene som kalvings- og oppvekstområder. Vurderingen av unnvikelsesgraden for dette området i kalvings- og oppvekstperioden vil derfor i stor grad være basert på effektene av menneskelig bruk og forstyrrelse i foregående funksjonsperiode.

Det er også vanskelig å beregne et gjennomsnitt av arealunnvikelse eller redusert trekk innenfor en periode som er svært lang, men der effektene kanskje bare er tydelige i en kort periode; som vinterbeiteperioden der det ofte er mest arealunnvikelse i april måned da ferdselen er størst.

Datagrunnlaget har også noen svakheter/feilkilder: For eksempel har vi i mange områder begrenset data for bukkenes arealbruk vs. store GPS-datasett over simlenes arealbruk. Dette gir derfor ikke bare et skjevt bilde for arealbruken for de ulike gruppene av dyr i populasjonen, men også til dels et mangelfullt bilde over hele bestandens faktiske arealbruk.

Videre er unnvikelse og redusert krysningsfrekvens i hvert fokusområde basert på subjektive vurderinger i gruppene. Man antar likevel at noe av feilmarginene i dette fanges opp ved at dette er et slags "gjennomsnitt" av gruppemedlemmenes ulike vurderinger av hvert tilfelle.

Bevanger, K., Falldorf, T. & Strand, O. 2005. Rv7-tunneler på Hardangervidda. Effekter for villrein. NINA Rapport 106. 40 s.

Gundersen, V., van Moorter, B. Panzacchi, M., Rauset, G.R. & Strand, O. 2021. Villrein-ferdselsanalyser på Hardangervidda - Anbefalinger og tiltak. NINA Rapport 1903. Norsk institutt for naturforskning.

Gundersen, V., Selvaag, S. K., Dokk, J. G., Wold, L. C., Romtveit, L., Rauset, G. R., van Moorter, B, Strand, O., Holter, T., Singsaas, M. og Mossing, A. 2021. Ferdsel i Hardangervidda villreinområde - Antall brukere og fordeling på areal over tid. NINA Rapport 1909. Norsk institutt for naturforskning.

Heggenes, J., Mossing, A., Dahl, T. & Homleid Lohne, B. 2010. Villrein og forstyrrelser – med særlig referanse til Hardangervidda. NVS Rapport 5/2010 45 s.

Jordhøy, P. & Strand, O. 2009. Lufsjåtangen og Dagalitangen på Hardangervidda. Kunnskap og utfordringar i høve til villreintrekk og menneskseleg arealbruk. NINA Rapport 412. 77 s. + vedlegg.

Kjørstad, M., Bøthun, S. W., Gundersen, V., Holand, Ø., Madslien, K., Mysterud, A., Myren, I. N., Punsvik, T., Røed, K. H., Strand, O., Tveraa, T., Tømmervik, H., Ytrehus, B. & Veiberg, V. (red.). 2017. Miljøkvalitetsnorm for villrein - Forslag fra en ekspertgruppe. – NINA Rapport 1400. 193 s.

Mossing, A. & Heggenes, J. 2010. Kartlegging av villreinens arealbruk på Hardangervidda. NVS Rapport 7/2010 49 s.

Mossing, A. 2018. Villreinkunnskap og regional plan. En gjennomgang av GPS-data i forbindelse med rullering av regional plan på Hardangervidda. NVS Notat 7/2018. 16 s.

Mossing, A. (red.), Bøthun, S. W., Strand, O., Gundersen, V., Jaren, V., Myren, I. S. & Sørensen, R. 2020. Kartlegging av villreinens funksjonsområder og fokusområder. Mal for gjennomføring av prosjekter. NVS Notat 8/2020. 20 s.

Punsvik, T. & Frøstrup, J. C. (2016). Villreinen: Biologi – Historie – Forvaltning. Friluftsforlaget.

Romtveit, L., Mossing, A., Strand, O. & Singsaas, M. 2018. Fokusområde Hardangervidda - Villreinfaglege fokusområde, innspel til rullering av regional plan Hardangervidda 2018- 2019. NVS Notat 6/2018. 15 s.

Romtveit, L., Mossing, A., Strand, O. & Singsaas, M. 2019. Villrein og ferdsel på Hardangervidda. Rapport frå seminar på Geilo 25. - 26. oktober 2018. NVS Rapport 23/2018. 32 s.

Selvaag S. K., Gundersen V., Dokk J. G., Romtveit, L., Strand, O., & Holter, T. (2018). Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonalpark sommeren 2017. NINA Rapport 1530. Norsk institutt for naturforskning.

Strand, O., Bevanger, K. & Falldorf, T. 2005. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. NINA Rapport 131. 67 s.

Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Veger og villrein. Oppsummering – overvåking av Rv7 over Hardangervidda. NINA Rapport 1121. 47 s. + vedlegg.

Strand, O. & Mossing, A. 2018.  Kartfortelling om Hardangervidda .

Strand, O. & Mossing, A. 2020. Fokusområder på Hardangervidda. Underveis oppsummering av arbeidsmøte i en bredt sammensatt referansegruppe. NVS Notat 11/2020. 39 s.