Presentasjon - skogvernrapport

Skogvern er et virkemiddel for å ta være på naturverdiene i skog. Vernet skjer etter to strategier:

• Vern på offentlig eid grunn. Offentlig eid grunn omfatter i første rekke Statskog SF og Opplysningsvesenets fond sine eiendommer.
• Frivillig vern på privat grunn. På privat grunn gjennomføres vern på bakgrunn av tilbud fra grunneier.

Før områder foreslås for vern må det være på plass ett kunnskapsgrunnlag som gjør at gode vurderinger og beslutninger kan tas. Denne rapporten sammenstiller det naturfaglige grunnlaget. I tillegg vil det ofte komme frem opplysninger gjennom verneplanprosessen som bidrar til et godt beslutningsgrunnlag.

Datagrunnlag for rapporten er naturfaglige kartlegginger gjennomført for aktuelt areal. Kartleggingene gjennomføres av konsulentselskaper på oppdrag fra Miljødirektoratet. Oppdragene lyses ut i tråd med regelverk for offentlige anskaffelser. Ved utvelgelse av oppdragstaker vektlegges oppdragsspesifikk kompetanse, pris og prosjektbeskrivelse. Registreringene gjøres i tråd med egen instruks.

Konsulentselskapet har fire hovedoppgaver:

1. Gjennomføre registreringer av kartleggingsenheter og beskrivelsesvariabler i tråd med oppdragsspesifikk instruks. Denne instruksen bygger på systemet Natur i Norge (NiN).
2. Gjennomføre registrering av arter. Artsregistreringer skal utgjøre 30 % av feltinnsatsen.
3. Utarbeide naturfaglig beskrivelse av prosjektområdet.
4. Fotografering av samtlige naturområder.

Innsamlete data er tilgjengelig på Miljødirektoratet sin kartkatalog:  Miljødirektoratet - Kartkatalog (miljodirektoratet.no) . Her kan du laste ned data for bruk i egne GIS-systemer.

Kartleggingen utgjør ett første uavhengig trinn i prosessen. Etter at denne delen er ferdig kan datagrunnlaget tas i bruk som kunnskapsgrunnlag for miljømyndighetenes egne analyser og vurderinger. Rapport for skogvern er ett resultat av dette andre trinnet, hvor data analyseres og området vurderes mot målsettingene for skogvernet.

Det er vedtatt tre nasjonale miljømål for naturmangfold. Disse er:

• Miljømål 1.1. Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.
• Miljømål 1.2. Ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres.
• Miljømål 1.3 Et representativt utvalg av norsk natur skal tas vare på for kommende generasjoner.

Skogvern er et virkemiddel for å nå disse målene. Når Statsforvalter skal vurdere ett område for vern vil de derfor vurdere hvordan hele og deler av området fyller målsettingene, og særlig miljømål 1.2 og 1.3. Da vurderes områdets betydning for truet og nær truet natur, områdets egnethet for langsiktig bevaring og hvordan området oppfyller mangler i skogvernet. Vurderingen omfatter det aktuelle området, men ses også i sammenheng med andre områder som er vernet eller er i verneprosess.

Det vurderes også om området kan prioriteres innenfor de økonomiske rammene som ligger til grunn for skogvernet.

Verneindeks er en metode for å rangere skogområder etter deres naturfaglige betydning. Indeksen er et hjelpemiddel i vernemyndighetenes vurdering av området, men må ses i sammenheng med øvrig naturfaglig informasjon fra området og hvordan området fyller mål og mangler i skogvernet.

Det er god økologisk kunnskap om hvilke livsmiljøer som er viktig for biologisk mangfold i skog. Denne kunnskapen er benyttet i lang tid ved vurdering av naturverdier i skog. Viktige livsmiljøer omfatter blant annet død ved, gamle trær, treslagsfordeling, variasjon og rikhet. Denne kunnskapen benyttes ved utregning av verneindeks.

Grunnlaget for indeksberegningen er data samlet inn i tråd med systemet Natur i Norge (NiN). Kartleggingsinstruksen gir klare rammer for hvordan ulike temaer skal registreres. Dette bidrar til at områder blir registrert så likt som mulig, uavhengig av hvem som gjør registreringene. For mer informasjon om Natur i Norge henvises det til Artsdatabanken  Natur i Norge (artsdatabanken.no) 

Som datagrunnlag for beregningen av verneindeks inngår:

• Kartleggingsenheter
• Trær med spesielt livsmedium (tre med brannspor, hengelavstre, hult lauvtre)
• Treslag
• Død ved, fordelt på stående/liggende, dimensjon og nedbrytingsgrad
• Store og gamle trær
• Areal skogsmark

Verneindeksen består av følgende tre deler:

• Naturgitt mangfold
• Naturskognærhet
• Størrelse

Det beregnes verdi for hver av de tre delene, i tillegg gis en totalverdi. Indeksverdiene bør vurderes hver for seg og samlet. Maksimalt kan det oppnås verdien 3 på hver av de tre delene og største oppnåelige totalverdi er 9. Verdien 9 er svært høy og vi forventer ikke å finne områder i Norge med en slik verdi, bare 14 % av områdene har så langt oppnådd verdi over 5.

Indeksen beregnes for hele prosjektområdet som vurderes for vern. Prosjektområdet er videre delt inn i mindre naturområder og indeksen vurderes også for hver av disse delene.

For langsiktig bevaring er områdets størrelse av stor betydning. Det er mange undersøkelser som viser at arter som lever i små fragmenterte områder er mer utsatt for å dø ut, enn arter som lever i store intakte områder. Dette har flere årsaker, men i store intakte områder vil det være plass til flere individer, slik at dersom noen forsvinner, så vil det alltid være andre individer i området som kan sikre artens overlevelse. Små områder er også mer utsatt for negative kanteffekter som påvirker kvalitetene inne i området. Store områder vil ofte ha en større variasjon noe som bidrar til mer robuste områder.

I indeksen skilles det mellom ulike typer skog. I nord- og mellomboreal vegetasjonssone finner vi fortsatt store, sammenhengende områder og det stilles strenge krav til størrelse. I lavereliggende områder i sørboreal sone finner vi knapt urørte områder av samme størrelse. Her er kravene i indeksen satt lavere. Indeksen benytter seg av skogkledt areal og slik at myr, fjell, vann og lignende ikke inngår i beregningen.

I tillegg til størrelse vil det økologiske nettverket ha betydning for arters langsiktige overlevelse. Økologisk nettverk vil her være nærliggende, intakte skogområder som er gitt en langsiktig sikring. Arter kan da spre seg mellom slike områder over tid og vi kan oppnå noen av de samme fordelene som for store områder. Hvordan områder inngår som del av et økologisk nettverk er en del av de vurderinger som gjøres i verneplanprosessen.

Nøkkeltall er opplysninger som kan ha betydning for vurdering av områdets betydning for vern. Nøkkeltall som kartleggingsenheter, tre med spesielt livsmedium, treslag, død ved og store gamle trær inngår som datagrunnlag i verneindeksen. Øvrige opplysninger er tilleggsopplysninger som kan ha betydning når området vurderes for vern.

AR5 er et arealressurskart tilpasset målestokk 1:1000 og oppover. Kartlaget viser arealressursene med vekt på produksjonsgrunnlaget for jord- og skogbruk. Uproduktive områder og områder over tregrensen mangler dekning i AR5. Disse arealene er registrert med arealtypen "ikke kartlagt" i datasettet.

Middels, høy og svært høy bonitet er underrepresentert i dagens skogvern. Dette er produktive områder som i lite påvirket tilstand kan ha svært høye naturkvaliteter. Det er et ønskelig å øke verneandelen på de bedre bonitetene og dette blir vektlagt i vernevurderingene.

Kartleggingsenheter er definert i systemet Natur i Norge (NIN). En type er definert ut fra hvordan artssammensetningen forandrer seg for eksempel når bakken i en skog går fra tørt til fuktig eller kalkfattig til kalkrikt. Blåbærskog og lågurtskog er eksempler på slike kartleggingsenheter.

I skogvernet er det ønskelig å øke andelen vern på base- og kalkrik mark. Dette omfatter kartleggingsenheter som er oppført med kalktrinnene f, g, h og i. Kartleggingsenheter inngår som del av verneindeksen, både i form av antall kartleggingsenheter og med vektlegging av base- og kalkrike enheter.

Naturområde - kategori er definert ut fra type- og beskrivelsessystemet i NiN. Følgende kategorier benyttes: liggende død ved, store gamle trær, boreal regnskog, sørboreal regnskog med gran, boreonemoral regnskog, hogstklasse 1 og 2, kalkfattig mosaikk, kalkrik mosaikk og treplantasje. De ulike kategoriene har ulike egenskaper og betydning for naturmangfoldet. Dette er nyttig kunnskap ved vurdering av vern og når områdets avgrensing skal vurderes.

Trær med spesielt livsmedium omfatter hule lauvtrær, hengelavstre og tre med brannspor. Dette er elementer som er viktige for biologisk mangfold og de inngår som del av verneindeksen.

En stor del av Norges arter lever i skogen, mange av dem lever av eller sammen med trær. Dette kan være mykorrhiza-sopp som lever i et samarbeid med trær, eller sopp og andre arter som lever av døde trær. Mange arter er knyttet til ett eller noen få treslag. Treslagsfordelingen vil derfor ha betydning for artsmangfoldet. Normalt vil mange treslag i et område gi en mer robust skog på lang sikt og ha ett større artsmangfold.

I indeksen er det lagt vekt på edellauvskog, rogn, osp og selje. Dette er arter som er viktige for svært mange arter, samtidig som de utgjør en liten andel av skogstrærne i Norge. På sikt er det ventet at et endret klima vil gi mer edellauvskog i Norge. Trær sprer seg imidlertid sakte og innslag av edellauvtrær i skog som nå vernes kan være en viktig klimatilpasning.

Død ved er viktig for svært mange arter. Noe av årsaken til det store artsmangfoldet i død ved er at vi her finner mange spesialiserte arter som krever ulike typer død ved. Det registreres liggende død ved (læger) fordelt på dimensjon og nedbrytingsgrad. I tillegg registreres stående død ved (gadd) fordelt på dimensjon. I indeksen vektlegges både mengde død ved og ulike kvaliteter av død ved.

Gamle trær er grantrær over 150 år og furutrær over 200 år. For øvrige treslag er det krav til treets diameter. Krav til diameter varierer på treslag, men ligger for de fleste treslag på 30-40 cm.

Slike store og gamle trær har ofte grov bark, små hulrom og barkens kjemi har endret seg. Dette gjør at slike trær er levested for mange spesialiserte arter, sammenlignet med hva vi finner i yngre skoger.

Skogvern er et viktig virkemiddel for å ta være på naturmangfoldet, særlig viktig er det å ta vare på den naturen som står i fare for å forsvinne. I rødliste for arter er det gjort en vurdering av hvilke arter som står i fare for å utryddes i Norge. Disse har et særskilt fokus i skogvernet.

Det er ikke alltid enkelt å registrere arter, noen dukker kun opp under gunstige forhold, mens andre lever skjult og er vanskelig å finne. I tillegg kreves spisskompetanse for å artsbestemme mange arter. I kartleggingen legges det vekt på artskunnskap og det settes av god tid til registrering av arter. Det er likevel ikke mulig å finne alle arter. Hvilke arter som blir observert kan variere mellom årstid og kartlegger sin kompetanse. Verneindeksen er et hjelpemiddel ved at det registreres livsmiljø som er viktig for arter, også for arter som er vanskelig å observere i felt. Samtidig vil vi gjennom registreringene få kunnskap om artsforekomster, slik kunnskap er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget og benyttes ved vurdering av vern. Dette omfatter funn av rødlistearter, men også fremmede arter som kan være en trussel mot verneverdiene på lang sikt.

I rapporten inngår arter av nasjonal forvaltningsinteresse, dette er rødlistearter, fremmede arter og arter hvor Norge har en stor andel av europeisk bestand. Artslisten i rapporten oppdateres fortløpende mot registreringer som er lagt inn i Artskart.no.

Som for arter er skogvern ett viktig virkemiddel for å ta vare på rødlistede naturtyper. Det er Artsdatabanken som er ansvarlig for å vurdere hvilke naturtyper som står i fare for å forsvinne. Den siste vurderingen ble gjort i 2018 og omfatter totalt 17 naturtyper på skogsmark. De rødlistede naturtypene omfatter særlig ulike typer kalkrik skogsmark, regnskog, sumpskog og flommarkskoger.

Rødlistede naturtyper kommer frem gjennom en analyse på datagrunnlaget, men i kartleggers vurderinger kan det komme frem ytterligere opplysninger om typer og tilstand.

I kartleggingen er det et fast sett av variabler og kartleggingsenheter som skal registreres. Norske skoger er imidlertid varierte og det kan være nødvendig å beskrive spesielle kvaliteter for hvert enkelt område. Dette kan f.eks. være store viktige artsforekomster, fremmede arter som truer naturkvalitetene og andre skogøkologiske forhold. Kartlegger skal i sin vurdering av prosjektområdet gi en naturfaglig beskrivelse av området som helhet og få frem hvilke naturfaglige kvaliteter som finnes.

Kart for verneindeks viser både naturgitt mangfold og naturskognærhet. Fargene varierer fra gult som er lav verdi til rødbrunt som er svært høy verdi. Treplantasje vises med grå farge.

Naturskognærhet

Indeks for naturskognærhet legger vekt på forekomster av død ved, gamle trær og trær med spesielt livsmedium. Dette gjør at skoger uten slike kvaliteter kommer ut med en lav verdi i indeks og de vises med lyse gule farger. Dette vil typisk omfatte hogstklasse 1, 2, 3 og kulturskog i hogstklasse 4. Men kan også omfatte litt eldre skog som ikke har de aktuelle kvaliteter. Slike områder får derfor en lav score på naturskognærhet og ofte verdi på 0-0,5. I enkelte områder vil vi få litt selvtynning i hogstklasse 3 og 4. Det skapes da død ved, men denne døde veden er lite nedbrutt og normalt av små dimensjoner. Dette gir litt verdi på død ved mengde, men fortsatt en lav total score for naturgitt mangfold.

Etter hvert som skogen blir eldre, grovere og det blir mer død ved blir indeksverdien høyere, og vi får mørkere farger i kartet som går mot oransje og rødbrunt.

Naturgitt mangfold

Indeksen legger vekt på variasjon i antall kartleggingsenheter, kalk- og baserik mark, regnskog og treslagene edellauvtrær, rogn, osp og selje. Jo mer vi finner av disse kvalitetene jo høyere vil indeksverdien være og jo mørkere vil fargene på kartet være.

Typisk vil kalkfattige barskogsområder komme ut med en lav score og gul/lysoransje farge i kartet, det er få av de kvalitetene som etterspørres i indeksen som gir utslag. Kalkrike områder med mye edellauvskog vil derimot få en høyere indeksverdi og kartet vil vise mørkere farger mot oransje og rødbrunt.

Kart for rødlistede naturtyper viser hvor slike skogtyper finnes. Områder som har mørk blå farge er naturområder hvor alt areal tilhører en rødlistet naturtype, mens lys blå farge viser at deler av området inneholder rødlistede naturtyper. Det vises kun rødlistede naturtyper i skogsmark.