SKIPSGRAVENE FRA KARMØY

Av Bjørn Myhre, 1965

De mest berømte forhistoriske funn som er gjort i Norge, er uten tvil vikingeskipene fra kongegravene på Oseberg, Gokstad og Tune. Ved hjelp av restaureringsarbeid og utstillingsteknikk, publisitet og reklame, er disse blitt et slags nasjonalsymbol. De er kjent av alle, ikke bare i Norge, men over en stor del av verden.

Færre er det som har hørt om de andre store skipsgravene i Norge. På Karmøy er det utgravd 2 kjempehauger som begge inneholdt rester etter vikingeskip, men bortsett fra en håndfull arkeologer og andre spesielt interesserte er det ikke mange som har kjennskap til dette. Det skyldes mangel på publisitet, for merkelig nok har disse gravfunn vært lite omtalt i arkeologisk og historisk litteratur.

På Gunnarshaug i Torvastad lå tidligere den største gravhaugen på Karmøy. Den kaltes Storhaug og var lagt ved Karmsundet der dette er smalest, et stykke nord for det stedet hvor Karmsundbrua ruver i dag. Haugen var 40-50 m i tverrmål og 5-6 m høg. I årene fram mot 1886 hadde bøndene i nabolaget kjørt jord fra haugen og hadde derved klart å ødelegge omtrent halvparten av den. De hadde funnet eikeplanker og tilskjærte trestykker, men disse var uten videre blitt brukt til brensel. Omsider fikk museet i Bergen melding om funnet, og i 1886 foretok A. Lorange en utgravning. 

På bunnen av haugens midtparti fant han rester av en ubrent skipsbegravelse, og han har på grunnlag av funnforholdene ment å kunne rekonstruere hvordan gravleggelsen har foregått. 

Skipet var trukket opp fra sjøen fra NØ og ble oppstilt i en naturlig senkning i terrenget i N-S retning med baugen vendt mot sør. Det var støttet opp med 6 par steinheller som alle var like lange. Deretter ble det bygget en ca. 1 m høg og brei steinmur på hver side av skipet, og en tverrmur av samme størrelse ble lagt tvers over skipsdekket. Disse murene skulle danne underlaget for et mektig gravkammer som ble bygd på stedet av furutømmer. Trolig har kammeret vært teltformet med loddrette gavlvegger, og takstokkene var så store at de ble støttet mot langmurene på bakken og ført sammen i et møne over skipet. Så ble den døde lagt inn i kammeret i skipet sammen med gravgaver og fullt utstyr, og alt var klart til at haugen kunne bygges omkring skipet. Den opprinnelige grasbakken ble først dekket med lyngtorv lagt med oversida ned. Over dette laget ble sjølve haugen konstruert, og den ble bygget av leirholdig jord med enkelte lag av myrtorv innimellom. Til dette arbeidet må det ha gått med ca. 4000 m3 jord. Tenker en seg f.eks. at de har spadd ned til en dybde av 0,5 m, må de ha avdekket et område på ca. 8 mål jord. 

Det store presset fra haugen har ført til at gravkammeret seinere har styrtet sammen, og fyllmassen har rast ned i skipet og har ødelagt dette. På grunn av leirjordas tetthet, som hindrer vatn og luft fra å trenge gjennom, pleier den å virke konserverende på organisk materiale, men dessverre har sammenstyrtningen av gravkammeret i Storhaug ført til slike forstyrrelser i jordlagene at den hermetiske lukningen ble opphevd, og derfor var det meste av skipet og dets utstyr ødelagt. Bare de trerestene som var omgitt av myrtorv var fortsatt bevart. Kjølplanken som var laget av eik og var ca. 20 m lang og 7 cm tykk, lå helt intakt, og omkring denne fant Lorange fragmenter av eikeplanker fra skipskledningen og stumper av kuhår som var brukt til tetting av skroget. Bruddstykker av årer av granved, bastetau og furutømmer fra gravkammeret var også bevart. På bakken ved skipets vestside lå en stor haug av hoggeflis og neverflak som var så godt konservert at hvert snitt kunne ses, og fargen var helt frisk. Der hadde trolig tømmermannsarbeidet foregått under byggingen av gravkammeret. Langs den ene skipssida lå det rester av en småbåt av eik som har tilhørt gravgodset.

Oppå tverrmuren i gravkammeret lå to sverd og spyd, to tenger, to filer, seks brynesteiner, to handkverner, fyrstål og ildslagningsflint og ei eske som inneholdt en bronsering og avtrykk av ei fuglefjør. Ved foten av muren sto ei gryte av jern, og et lite stykke lenger nord ble det funnet en gullarmring, to sett med spillebrikker av glass og rav, et fiskesøkke og endel glassperler. Der hvor forstavnen av skipet hadde vært, lå en veldig rusthaug som trolig var rester av ankeret. Dessverre hadde bøndene ødelagt endel av gravkammeret ved jordhentingen og hadde derved også gravd fram endel oldsaker. Av disse var bare en spydspiss og et kogger fullt av piler bevart. 

Lorange fant ingen rester etter skjelettet av den døde, men i nærheten av kjølen lå kjevepartiet av en hest, og sannsynligvis er dette endel av et slakteoffer av samme slag som det som ble funnet i Osebergskipet. 

Det er nokså sikkert at dette har vært en begravelse som kan måle seg med Oseberg- og Gokstad-funnene i rikdom. Når det til tross for dårlige bevaringstilstander og gjennomrotet gravkammer foreligger så mange funn, kan en med sannsynlighet gå ut fra at disse bare utgjør en brøkdel av gravas opprinnelige utstyr. På grunnlag av kjøllengden og bredden mellom steinmurene kan skipets størrelse beregnes til litt over 20 m i lengde og ca. 5 m i bredde. Dette tilsvarer omtrent Oseberg- og Gokstad-skipets mål. 

Bare noen få km SV for Storhaug ligger de kjente bronsealdershaugene på «Bloheio» på Bø. I 1902 gravde Haakon Shetelig ut den østre haugen i denne gruppen i håp om å finne ei intakt bronsealdersgrav. Haugen kaltes Grønhaug, og den var ca. 30 m i tverrmål og 4 m høg. Bygningsmaterialet var myrjord og grastorv som var lagt omkring ei kjernerøys av stor rullestein. 

Shetelig ble overrasket da han midt inne i haugen støtte på en ubrent skipsbegravelse fra vikingetida. Midt gjennom kjernerøysa gikk ei brei kløft i NNØ-SSV retning, og i denne var det plassert en båt med baugen mot SSV. Den var ca. 15 m lang og omkring 3 m brei. På grunn av trykket ovenifra var skipsplankene presset ned og bøyd over steinene i underlaget, og da dessuten myrjorda hadde bevart treverket dårlig, var det bare deler av skipet som lå igjen. Skipskledningen var av eik, mens kjøl og spanter var laget av en mjukere tresort, trolig furu. 

Midt i båten lå en haug av hoggeflis og never blandet med jord. Denne blandingen fortsatte opp til toppen av kjernerøysa og derifra horisontalt ut gjennom haugmassen. På enkelte steder lå det også tøystykker, samlinger av fjør og dun, rester av trekar og treskåler, glass-skår m.m. i denne blandingen. Inne i båten lå spredt et lårbein, et overarmsbein og et par ribbein fra et menneske. 

Dette har de hogget seg gjennom. Liket har sannsynligvis vært omgitt av dundyner og tøyer, og røverne har rotet likklærne utover og har tatt med seg alt det gravgodset som var av verdi. Shetelig gjetter på at de også har tatt med seg deler av liket siden hodeskallen manglet. 

Røverne har vært usedvanlig iherdige, for det ble ikke funnet andre oldsaker enn de restene som var utkastet. Shetelig skriver at dundyner bare kjennes fra de rikeste vikingetidsgravene som f. eks. Gokstadfunnet og Tunefunnet, og en kan derfor regne med at også Grønhaugbåten har inneholdt verdifulle gravgaver. 

Begge disse Karmøyskipene viser sterke likhetstrekk med de østnorske vikingeskipene, men det er også viktige detaljer som skiller de to gruppene fra hverandre. Verken i Grønhaug eller Storhaug fantes det spor etter mast eller masteutstyr som «kjerring» og «mastefisk». Det kunne tenkes at dette skyldtes de dårlige bevaringsforholdene, men et annet trekk tyder også på at skipene kun har vært rodd. Årehullene sitter nemlig i den øverste bordgangen og det betyr at relingen har ligget svært lavt over vatnet. Alle de østnorske skipene har fullt masteutstyr, og Shetelig kan ikke finne noen rimelig forklaring på at en samtidig i Rogaland har brukt gode skip som ikke har vært seilbare. Grønhaugbåten har hatt 8 par årer, mens Storhaugskipet var så dårlig bevart at åreantallet ikke er klarlagt. 

Gravskikken ved begge disse begravelsene er den samme som i de store Vestfold-haugene. Det synes å være klarlagt at Borre, Gokstad og Oseberg-haugene har en sammenheng med kongene av Ynglingeætta, og Shetelig har vært inne på tanken om de store Karmøyhaugene også kan knyttes til denne ætta. 

Etter at Harald Hårfagre hadde erobret Vestlandet, valgte han ut flere kongsgårder hvor han ofte hadde tilholdssted. Avaldsnes var en av disse, og en får inntrykk av at den kanskje har vært den viktigste, sannsynligvis på grunn av sin strategiske beliggenhet ved Karmsundet. Ifølge sagaen ble Harald gravlagt ved Karmsundet, og Snorre Sturlason forteller at da han besøkte dette stedet, ble han vist en gravhaug på Haugar ved Haugesund hvor tradisjonen sa at Harald skulle ligge. Snorres beskrivelse av haugen tyder imidlertid på at den må være mye eldre enn vikingetida. 

Professor A. W. Brøgger har støttet opp om Sheteligs teori, og hevder videre at i Norge ble idéen om «de store skipsgravene først utformet hos kongeslekten i Vestfold og derfra overført til de andre stedene i Norge hvor de forekommer». Hakon Shetelig antydet også den muligheten at det virkelig var Harald Hårfagre som lå begravet i Grønhaugen eller Storhaugen. Dersom dette skulle være riktig, måtte dateringen av gravene settes til tidlig 10. århundre eller seinere. 

En nærmere undersøkelse av oldsaksrestene fra funnene som finnes i Historisk Museum i Bergen, viser at tankene til A. W. Brøgger og Håkon Shetelig må modereres betraktelig. Storhauggrava lar seg best datere: Den fine gullarmringen herfra (avbildet i den forrige artikkelen) må på grunn av paralleller utformet i bronse andre steder i Skandinavia, nokså sikkert plasseres i 8. årh., og sannsynligvis er den laget i tidsrommet 750 til 800. Av andre daterbare gjenstander er det bevart deler av et enegget sverd uten hjalter og oddpartiet av et tveegget sverd. Denne sverdkombinasjonen forekom vanligst i slutten av 8. århundre og støtter godt opp om armringdateringen. Dette betyr at begravelsen i Storhaugen forgikk ca. 100 år før de bygde Oseberghaugen som inneholdt det eldste skipsfunnet som hittil er kjent fra Øst-Norge. 

På dette tidlige tidspunktet var vikingetida enda ikke tatt til, og vi føres tilbake til en periode som ikke er belyst ved historiske kilder. Den første beretningen vi har om vikingenes plyndringer i utlandet, er fra Lindisfarne på NØ-kysten av England i år 793, og Storhauggrava er sannsynligvis eldre enn dette. Dersom en skal tro på sagaen om Ynglingeætta, var det først under Harald Hårfagre at den strakte sitt maktområde til Vestlandet, og høvdingen i Storhaugen var lagt til hvile omkring 100 år før slaget i Hafrsfjord. Dermed skulle det være sikkert at skipsbegravelsen i Storhaugen må betraktes helt uavhengig av de rike Vestfoldgravene og Ynglingekongenes gravskikk. 

Så sikkert kan vi ikke uttale oss om gravfunnet fra Grønhaug. Der hadde gravrøverne gjort rent bord før Håkon Sheteligs utgravning, og vi har i dag bare tilbake et lite skår av et glassbeger, en hel del rester av dun og fjør fra dyner og noen bordganger av båten. Dette er ikke tilstrekkelig til å findatere begravelsen. 

Glasskåret er så lite at glassets opprinnelige form ikke lar seg sikkert bestemmes. Det eneste vi kan bygge på, er at det er lysegrønt og har hatt pålagte glasstrader. Glasstyper som kan identifiseres med Grønnhaugskaret kjennes fra England i 7. århundre og fra Rhin-omradet i 8.-10. århundre. Håkon Shetelig og A.  W.  Brøgger har sammenliknet med de tidlige engelske glassene, og må dermed ha regnet med at glasset var nesten 300 år da det ble nedlagt i Grønhaugen.  Dersom det virkelig var et engelsk glass fra 7. århundre, synes det mest rimelig å plassere Grønhauggrava i merovingertid. Men vi kan enda ikke med sikkerhet rekonstruere glasset, og en datering bygd bare på dette indisiet kan ikke forsvares. 

Vi kommer kanskje dateringen nærmere når vi går ut fra konstruksjonsdetaljer ved båten. Som nevnt i den forrige artikkelen, fant Håkon Shetelig ingen spor etter mast eller masteutstyr som kunne vise at båten har vært beregnet til fast seilføring. Da dessuten årehullene satt i øverste bordgang, og relingen derfor må ha ligget lavt over vatnet, mente Shetelig at Grønhaugbåten er laget med tanke på roing. 

Dette var også karakteristisk for skipet i Storhaugen, og det er en mulighet for at begge fartøyene på grunn av disse viktige tekniske likhetene må dateres innenfor samme tidsperiode. Innføringen av ordentlig mast- og seilføring skjer nemlig seint i nordisk skipshistorie, og en regner med at disse elementene blir fullt utviklet i perioden mellom år 600 og 900 e.Kr. Ut fra  billedsteiner  på Gotland kan en se at seilet innføres i 8. århundre i Østersjøområdet. En må kunne gå ut fra at et utviklet masteutstyr kom i bruk omtrent samtidig på Vestlandet, og da dette saknes i Grønhaugbåten, kan en datering av denne til merovingertid anses som en mulighet. Imidlertid kan heller ikke dette argumentet betraktes som godt nok til en avgjørende tidfestelse, for Grønhaugbåten var bare ca. 15 m lang og hadde åtte par årer, og det kan utmerket godt tenkes at en slik stor robåt-type eksisterte etter at seil og mast var innført på større skip.  Vi kan derfor foreløpig ikke tidfeste denne grava til annet enn yngre jernalder, men en må ha lov til å antyde at likhetene med Storhaugskipet taler for en plassering i merovingertid. 

I Mälarområdet i Sverige opptrer i 7. og 8. århundre en rekke svært rike båtgravfelt under flat mark, hvorav de mest kjente er gravplassene ved Vendel og Valsgärde. I Suffolk i England er det funnet en skipsbegravelse som står svært nær de svenske gravenes utforming og står på høyde med disse i rikdom. Denne Sutton Hoo-grava er sikkert datert til 7. århundre. I Norge finnes de store skipsbegravelsene alltid i kjempehauger og opptrer altså for første gang ved Karmsundet i 8. århundre. I vikingetida er de funnet foruten i Vestfold og Østfold, også på Myklebust i Eid i Nordfjord og på Leka i Namdalen. 

Skipsgravene på Karmøy ligger like ved Avaldsnes, og det har vært vanlig å tro at de har vært anlagt ut fra denne gården etter at den var blitt gjort til kongsgård for de norske kongene. Da i alle fall Storhauggrava eksisterte lenge før Harald Hårfagres tid, er det et spørsmål om ikke vi må tolke grava som et uttrykk for et sentralt maktsete på Avaldsnes allerede før vikingetida. 

Dette NØ-området av Karmøy, mellom Storhaugen og Avaldsnes, hvor Karmsundet er smalest, har helt fra bronsealderen vært et maktsentrum. Dette skyldes sannsynligvis både de gode jordbruksmulighetene her og den strategiske posisjonen ved skipsleia (sml. Frá haug ok heiðni nr. 1, 1962). Sentralt i området ligger gården Bø, og det er her at de store bronsealdershaugene og Grønhaug ligger. Både gårdsnavnet og funnene kan tyde på at det var på Bø stormennene fra skipsgravene hadde sitt sete. De historiske kildene peker imidlertid ut nabogården Avaldsnes som den viktigste. Odmund Møllerop har antydet at Avaldsnes overtar denne stillingen fra Bø løpet av jernalderen. Det kan blant annet støttes av det rike gravfunnet fra 4. årh. fra Flagghaugen like ved Avaldsnes kirke. 

I begge sine artikler holder Myhre fast på at skipene fra Storhaug og Grønhaug var rodde skip. Hovedargumentet var mangelen på mast, kjerring og mastefisk eller andre deler av riggen. Da Myhre skrev dette, var de eneste publiserte funn av skipsdeler fra sen merovingertid og vikingtid skipsgravene fra Øst-Norge og noen få fragmenterte funn fra myrer og graver. De såkalte Skuldelevskipene er fem skip fra slutten av vikingtiden. Disse ble utgravd i Roskildefjorden i 1962, men den første publikasjonen kom i 1967 etter Myhres artikler. Disse, og flere senere funn, har økt vår forståelse av vikingtidens skip og skipsbygging betraktelig. 

Begge Karmøyskipene var dårlig bevarte, og flere konstruksjonsdetaljer kunne ikke sikkert fastslås. Det at gravene ble undersøkt før en fikk en systematisk tilnærming til undersøkelser av skipsgraver, gjør at det er ytterligere kunnskapshull. Kan vi da være sikre på at begge skipene var rene roskip? 

Selv om skipene har ulik størrelse (eller anslått størrelse), så er de nesten samtidige og er bygget i samme område som Osebergskipet. Hittil er Osebergskipet det første direkte arkeologiske beviset for bruk av seilskip, bygd bare 30-40 år etter Karmøyskipene. De to Karmøyskipene deler en annen detalj: de har årehull i den øvre bordgangen. Dette virker å være de tidligste kjente tilfellene av årehull i Skandinavia. En annen måte å ro et fartøy er ved hjelp av keiper som sikrer og støtter årene under roing. Disse er plassert på overkanten av den øverste bordgangen. I vikingtiden finnes keiper både på rene rofartøy og på seilte fartøy. Derimot er årehull bare kjent fra fartøy med seil. Dette gjelder også om vi løfter blikket utenfor Skandinavia, og for eksempel ser til Middelhavet. Her er seilskip med årehull kjent i alle fall fra slutten av det andre årtusen f.Kr. Den største fordelen med å bruke årehull heller enn keiper er at du får et ekstra fribord. Om nødvendig kan årehullene lukkes, slik at en ikke tar inn vann når skipet seiler. 

Seilet ble trolig brukt i Skandinavia allerede på 600-tallet, og seilet var uten tvil kjent gjennom kontakt med samfunn i Sør- og Vest-Europa. Vi vet lite om hvordan opplegget for å bære og støtte masten var før Osebergskipet. Den såkalte “kjerringa” fra Oseberg er kort og strekker seg bare over to band. På senere fartøy ligger masten på et “kjølsvin”, som strekker seg over store deler av fartøyet. Hvis Karmøyskipene hadde mast, kan vi derfor anta at bære- og støttekonstruksjonen på et så tidlig tidspunkt ville vært nokså beskjeden. Fraværet i det arkeologiske materialet av en slik konstruksjon kan være påvirket av flere årsaker. Det kan mangle grunnet dårlige bevaringsforhold, eller at en faktisk fjernet denne konstruksjonen når gravkammeret skulle plasseres i graven. 

Storhaug og Grønhaug deler også fellestrekk med andre eksklusive skipsgraver fra yngre jernalder, som Sutton Hoo i East Anglia, Hedeby og Ladby i Danmark, samt Gokstad, Oseberg, Tune og Borre i Øst-Norge. Disse gravene finnes på steder av særlig maktpolitisk betydning. Skipsgravene var strategiske og ideologiske uttrykk som tilførte landskapet ekstraordinær betydning. Ifølge Jan Bill varslet skipsgravene på Karmøy om en ny tid, der politiske ambisjoner vokste og nye herskere tok sikte på å etablere kongedømmer i samme målestokk som rikene de så blant angelsaksere og dansker. Kan hurtigseilende skip helt konkret representere slike maktambisjoner?