Skogkartlegging - NiN

Den beste kartleggingsmetodikken er den metodikken som gir svar på det du spør etter. I denne metodikken spør vi etter kunnskap om skogen og hvilken betydning den har for naturmangfold innenfor større områder. All skogsmark blir derfor kartlagt, både den som har stor betydning og den som ikke har samme høye verdi. Dette gir ett godt kunnskapsgrunnlag for videre forvaltning av området.

Metodikken benyttes først og fremst for å kartlegge områder som er tilbudt for vern av private grunneiere og for områder på offentlig eid grunn som kan være aktuelle for vern. I tillegg benyttes metodikken for å kartlegge skogtyper hvor det ønskes mer kunnskap. Slike skogtyper kan f.eks. være flompåvirkete skoger langs elver.

Natur i Norge (NiN) er en verktøykasse for å beskrive natur på en sammenlignbar måte. Når vi kartlegger skog bruker vi de deler av verktøykassen vi trenger for å beskrive skogen. Det er særlig to elementer som er viktig i kartleggingen. Dette er typesystemet og beskrivelsessystemet.

Typesystem. Vi deler skogen inn ulike typer. En type er definert av sammensetningen av arter og hvordan den forandrer seg, f.eks når bakken i en skog går fra tørt til fuktig. Når artsutskiftingen blir stor nok, går vi fra en type til en annen. Ved kartlegging slår vi sammen en del slike nærliggende typer i kartleggingsenheter. Til sammen registrerer vi i skog 33 ulike kartleggingsenheter. Ett eksempel på en slik kartleggingsenhet er blåbærskog.

Beskrivelsessystem. Beskrivelsessystemet benyttes for å beskrive naturvariasjonen. Den variasjonen som ikke lar seg standardisere etter de strenge reglene i typifiseringen fanges opp her. I skogkartleggingen benytter vi oss av artssammensetning og ulike naturgitte objekter som død ved, store og gamle trær osv. Det registreres da både om de ulike tingene finnes og hvor mye som finnes, dette gjøres etter faste skalaer. Ett eksempel på en slik registrering er "4-8 døde liggende trær pr daa, som er over 30 cm i diameter og som er lite nedbrutt".

Ett område som skal kartlegges defineres som prosjekt, innenfor prosjektet deler vi inn skogsmarka i ulike naturområder. Disse naturområdene deler vi inn på bakgrunn av de egenskapene vi finner der. Inndelingen bygger på typifiseringen og beskrivelsessystemet i NIN. Hvert naturområde får påført en eller flere av følgende skogegenskaper:

1. liggende død ved
2. store gamle trær
3. regnskog (boreal regnskog, sørboreal regnskog med gran og boreonemoral regnskog)
4. hogstklasse 1 og 2
5. treplantasje
6. kalkfattig mosaikk
7. kalkrik mosaikk

Etter at skogen er delt inn i naturområder blir det registrert hva som finnes der. Det som registreres i hvert naturområde er kartleggingsenheter, treslag, trær som har spesielt livsmedium, død ved og gamle/store trær. Disse elementene registreres i alle naturområder med unntak av i hogstklasse 1 og 2, der registreres det ikke død ved. I treplantasjer registreres kun kartleggingsenhet og treslag.

Kartleggingsenhetene fordeler seg på følgende hovedtyper: skog på fastmark, flomskog, treplantasje, myr og sumpskog og strandskog. Ved kartleggingen angir vi hver kartleggingsenhet i andeler fra 1 til 10 innenfor det naturområdet som er avgrenset.

Kartleggingsenhetene forteller mye om hvilken type skog og artsmangfold vi finner i området. Jo flere kartleggingsenheter vi finner i et område jo større er variasjonen. Ofte vil varierte skoger være mer robuste, ikke minst med tanke på et endret klima. Varierte skoger vil oftest ha ett større artsmangfold enn skoger med liten variasjon.

Gjennom ett langt liv bygger treet opp store mengder næring i ved, bark og kvist. Det levende treet forsvarer seg mot sopp og insekter på mange ulike måter. Men en dag må treet gi tapt og da står mange arter klare til å forsyne seg. Det er imidlertid ingen enkel oppgave. Treet er tungt nedbrytbart og her kreves det spesialister. Noen arter ønsker fersk død ved, andre vil ha det mer nedbrutt, noen trives i stående død ved, andre i trær som ligger på bakken, noen krever grov død ved, andre små kvister osv. Mulighetene er mange og det er også antall arter, trolig har vi rundt 6-7000 arter i Norge som er avhengig av død ved. Til sammen er disse artene helt sentrale i å få treets næring inn i kretsløpet igjen og de har dermed en viktig rolle i økosystemet.

I kartleggingen deler vi inn død ved på ulike nedbrytingsgrader, dimensjoner og om den døde veden ligger på bakken eller står. Det registreres også hvor mye som finnes av de ulike typene død ved. For artsmangfoldet er det positivt med mye død ved og helst død ved i ulike nedbrytingsstadier og dimensjoner. For rødlistede arter er det særlig store dimensjoner av døde trær som er middels nedbrutt som er viktig.

Etter hvert som trærne blir gamle skjer det endringer i treets struktur, dette er f.eks at barken blir grov og oppsprukket, treet får hulrom, det blir barksår osv. Det skjer også kjemiske endringer, f.eks endring i bark-pH og barkens innhold av ulike elementer. Alle disse endringene skaper ett mangfold av levesteder for ulike arter, og dermed øker artsmangfoldet i slike gamle trær, sammenlignet med ungskog.

Det som registreres er gamle grantrær (over 150 år) og furutrær (over 200 år). Alder måles ved bruk av et spesielt bor, slik at man teller treets årringer. For andre treslag benyttes treets diameter i stedet for alder. Kravene til diameter er som følger:

• osp, bjørk og edellauvtre (40 cm)
• or, rogn og selje (30 cm)
• barlind, pil, vier og andre boreale lauvtreslag (20 cm)
• einer (10 cm)

Enkelte trær er spesielt godt egnet som levested for andre arter, de inneholder et spesielt livsmedium. I denne kartleggingen registreres tre slike livsmedium.

Skogbrann er en naturlig påvirkningsfaktor i våre nordlige skoger og mange arter er avhengig, eller drar nytte av skogbrann. Dette kan enten være at de er avhengig av tre som er brent, eller at de drar fordel av at bakken har vært utsatt for brann. Minst 87 av våre rødlistearter er avhengig av skogbrann. Vi registrerer derfor tre med brannspor, dette er en god indikator på at det her har vært skogbrann og at arter som er avhengig eller drar nytte av skogbrann kan finnes i området.

Hengelavstre finner vi oftest i gamle, litt fuktige skoger. Enkelte av disse hengelavene er truet, f.eks huldrestry. Men i tillegg finnes det her et yrende liv av edderkopper og insekter, vi finner derfor ett større artsmangfold i tre med hengelav enn uten.

Hule lauvtrær er viktig for mange hulerugende fugler, men de er også viktig for insekter og blir derfor registrert.

En skog består av trær, og "artssammensetning" er registrering av treslag og hvor stor andel de ulike trærne utgjør. Mange sopp, insekter og andre arter har tilpasset seg ett eller noen få treslag, det betyr at de kun lever på og av disse trærne. En blanding av ulike treslag i skogen har mange fordeler, noen av våre mest artsrike skoger finner vi i blandingsskoger. Varierte skoger vurderes også å være mer robuste mot klimaendringer og andre påvirkninger.

I denne kartleggingen registreres følgende treslag: osp, selje, rogn, gran, furu, gråor, bøk, ask, lind, alm, hassel, spisslønn og svartor. I tillegg registreres noen grupper, dette er: edellauvtre, eikeslekta, bjørkeslekta, barskog, innførte gran-arter, innførte furuarter og innførte edellauvtrearter.

Rødliste for arter og rødliste for naturtyper er en vurdering av arter og naturtypers risiko for å dø ut, eller forsvinne fra Norge. Det er Artsdatabanken som ved hjelp av eksperter utarbeider disse rødlistene. Av svært mange grunner vurderes det som viktig å ta vare på det naturmangfoldet vi har i Norge og ivaretakelse av rødlistede arter og naturtyper blir dermed prioritert.

Som del av kartleggingen registreres det både rødlistede arter og relevante andre arter. Disse opplysningene legges inn i Artskart som er en database og kartløsning utarbeidet av Artsdatabanken. Hvilke arter som er registrert finner du dermed der.

I skogen finner vi også mange rødlistede naturtyper. Dette omfatter: boreonemoral regnskog, boreal regnskog, rik sandfuruskog, høgstaude edellauvskog, høgstaudegranskog, frisk rik edellauvskog, kalkgranskog, kalkedellauvskog, olivinskog, lågurtskog, kalk- og lågurtfuruskog, flomskogsmark, rik svartorsumpskog, rik gransumpskog, kilde-edellauvskog, rik vierstrandskog og saltpåvirket svartorstrandskog.

De aller fleste rødlistede naturtypene er bestemt ut fra kartleggingsenhet og treslagssammensetning, dette registrer vi i kartleggingen. I tillegg tegner vi egne naturområder for de to rødlistede regnskogtypene. Basert på disse registreringene analyseres det forekomst av rødlistede naturtyper. Du kan også finne utfyllende informasjon om rødlistede naturtyper i kartlegger sin beskrivelse av prosjektområdet.

Data som samles inn er generaliserte og viser gjennomsnittsverdier innenfor naturområdet. Det er også disse gjennomsnittsverdiene som benyttes ved analyse av rødlistede naturtyper. Innenfor naturområdet er det normalt en variasjon. Det vil alltid være en avveiing av hvor detaljert du skal kartlegge opp mot kostnad. I denne kartleggingen er det satt ett krav om utfigurering på 2 daa. Dette innebærer bl.a at skogområder under 2 daa ikke blir registrert, det innebærer også at det i naturområder med skog kan inngå f.eks myr, vann og lignende under 2 daa.

Registreringene baserer i stor grad på vurderinger og ikke eksakte målinger, dette er nødvendig for å kunne gjennomføre en kostnadseffektiv registrering. I en del tilfeller kan det skje feilvurderinger. Terrenget kan også stedvis være svært vanskelig tilgjengelig, noe som øker usikkerheten. Vi registrerer derfor både usikkerhet og nøyaktighet slik at det kan tas høyde for dette ved bruk av datasettet. I kartleggingen gjøres det svært mange registreringer og summen av disse registreringene gir ett godt bilde av naturtilstanden. Selv om noen registreringer kan være vurdert litt feil, vil det derfor ha begrenset betydning for sluttresultatet.