Agders uthavner i verdensklasse

Etter som skipstrafikken økte, ble uthavnene besøkt av stadig flere skip. Noen skip søkte ly for nattemørke og dårlig vær, andre skip hadde behov for å proviantere eller få utført mindre reparasjoner på skipene, mens andre igjen ventet på "riktig" vind.

På 1600-tallet kom de første gjestgiveriene i uthavnene, noe som gav sjøfarende en mulighet for både overnatting, bevertning og noe handel.

Gjestgiveriene var noen av de første bygningene i uthavnene.

Hovedbildet (til venstre) viser Det kongelige privilegerte gjestgiveri i Ny-Hellesund. Her er det mye historie i veggene. Bygningens venstre del er den eldste og årringsdateringer viser at den er bygget av tømmer som ble felt på 1700-tallet. Denne delen av bygningen ble fredet i 1923. Høyre del er fra 1740-tallet, men eksteriøret ble bygget om til Sveitserstil i 1906.

Utover på 1700-tallet fant det sted en markant økning i det internasjonale varebyttet. I denne perioden ble både den norske og den europeiske handelsflåten mangedoblet. Den viktigste handelsruten i Nord-Europa gikk mellom Nordsjøen og Østersjøen.

Skipene fra Østersjøen fraktet med seg varer som tømmer, hvete, lin, hamp og tjære. Fra Storbritannia var den viktigste eksportvaren kull og tekstiler, mens tekstiler og matvarer kom fra området rundt Nederland og Tyskland.

Økningen i skipstrafikken, gav gode muligheter for å tjene penger i uthavnene. Både handel, losing, reparasjoner av skip og andre tjenester. Stadig flere valgte derfor å bosette seg i en uthavn, og små levedyktige samfunn vokste frem.

Sjøfolk og loser utgjorde, til enhver tid, over halvparten av den yrkesaktive befolkningen i uthavnene. Men sjøfarten skapte også et marked for andre næringer, som handel og gjestgiveri. I noen uthavner kom det også små reparasjonsverft. Samlet ble uthavnene viktige sentrum for maritim kompetanse.

Losene hadde en utrolig viktig jobb i uthavnene. Fra et utsiktspunkt i uthavnene, som her i Brekkestø, speidet losene etter skip som hadde behov for å bli loset trygt i havn.

I 1720 ble det norske losvesenet etablert og uthavnene var sentrum for losvirksomheten. I mange uthavner var det egne "losoldermenn" som hadde ansvaret for å organisere arbeidet. De første årene av losvesenets historie forbød nasjonale myndigheter losene å samarbeide. Dette resulterte i såkalte "kapringsloser" der losene konkurrerte om å ro raskest ut til skip i nød. Etter hvert ble det etablert et samarbeid mellom losene.

Å være los var et risikofylt, men potensielt veldig innbringende, yrke. Bildet under er et maleri av Christian Krogh.

Uthavnen ble besøkt av seilskuter fra store deler av verden, og besøkende i uthavnene var av både ulike nasjonalitet, religion og etniske opphav. Skutene kunne bli liggende i flere uker i uthavnene, i påvente av bedre vær og riktig vind. Det fant derfor sted en stor grad av kulturutveksling i uthavnene - både mellom sjøfarende og mellom de sjøfarende og lokalbefolkningen. Gjennom servicenæringer som handel og bevertning kom også kvinner og barn i kontakt med de besøkende sjøfolkene.

Det var vanlig at unge gutter fra uthavnene tok hyre på utenlandske skip, og flere unge jenter fikk jobb som barnepiker og hushjelp blant annet i Nederland.

Kulturimpulsene fra det store utland er fremdeles synlig i uthavnene i form av europeisk inspirert arkitektur, i interiørdetaljer som tapet og gardiner, hollandsk takstein og ballastplanter.

Bildet viser Merdøgard museum på Merdø utenfor Arendal. Dette flotte skipperhuset ble oppført i 1736, og både eksteriør og interiør er svært godt bevart. Hovedbygningen vitner om velstand og en tett kontakt med verden utenfor, og her finnes eksempelvis porselensservise fra Kina og detaljrik tapet.

Mannskapene på seilskutene brakte også med seg varer fra sine hjemland, eller fra reiser til andre verdensdeler. Disse kunne de bytte mot varer og tjenester i uthavnene.

De nasjonale myndighetene forsøkte gjennom reguleringer å styre mest mulig av handelen til byene. Det var derfor kun tillatt å drive små butikker i uthavnene, der de solgte et lite utvalg varer de sjøfarende trengte som mat, vann, tobakk, tauverk og lignende. Det er imidlertid ingen hemmelighet at det fant sted en stor grad av ulovlig handel og smugling i uthavnene.

Befolkningene i uthavnene drev gjerne med en eller flere tilleggsnæringer, for å ha flere ben å stå på økonomisk. To næringer som ble særlig viktig for uthavnene var hummer og klippfisk.

Flere uthavner var kjente for sin hummereksport, blant dem Ågerøya ved Brekkestø og Ny-Hellesund. I 1860-årene ble det hvert år eksportert ca. 150 000 hummer bare fra Ny-Hellesund til blant annet England. Nederland og Tyskland.

Det store bildet viser hummerteiner i Gammelstranda i Ny-Hellesund, mens bildet under viser et oppdemt hummerbasseng på Langenes. Her ble hummeren holdt levende, frem til den ble eksportert.

Klippfisk var en annen kjent eksportartikkel fra uthavnene, og spesielt var Svinør ved Lindesnes kjent for sin klippfiskproduksjon. Klippfisken ble eksportert til det store utland, blant annet som ingrediens i baccalao. Det sies også at klippfisk fra Svinør ble solgt som en eksotisk matvare i Brooklyn i New York, hvor den også ble stilt ut i butikkvinduene.

Sentralt i klippfisket, sto saltingen og tørkingen. Hele fisken ble brukt, og på godværsdager ble fisken lagt ut på svabergene til tørk.

I et forsøk på å få større kontroll over handelen og smuglingen, ble det fra slutten av 1700-tallet opprettet tollstasjoner i følgende uthavner: Risør, Lyngør, Borøya, Kjørvigen/Narestø, Merdø, Hesnesøy, Homborsund, Brekkestø, Gamle Hellesund, Flekkerøy, Ny-Hellesund, Kleven, Svinør, Korshavn, Eikvåg, Loshavn, Kirkehavn og Rasvåg.

Tollstasjonene er i dag viktige bygninger i uthavnene med en stor kulturhistorisk verdi.

Det var den den internasjonale seilskutetrafikken som dannet grunnlaget for både bosetting og sysselsetting i uthavnene.

Det sterke avhengighetsforholdet mellom uthavnssamfunnene og sjøfarten har blitt belyst av historiker Dag Hunstad. Han beskriver sjøfarten som en akse som hele uthavnssamfunnet dreide seg rundt – økonomisk, kulturelt og sosialt. Dette sterke og ensidige avhengighetsforholdet gjør at uthavnene beskrives som "maritime monokulturer".

Siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet var uthavnenes gullalder. I denne perioden økte bosettingen, økonomien gikk bra og uthavnene var livskraftige lokalsamfunn.

Fra 1880-årene sank folketallet i uthavnene raskt. Kun i løpet av noen få tiår ble flere av uthavnene mer eller mindre fraflyttet. Grafen under viser befolkningsutviklingen i åtte uthavner i perioden fra 1700 - 2000. Det er interessant å se nærmere på hva som skjedde rundt 1880 som fikk så dramatiske konsekvenser for uthavnene.

Uthavnenes avhengighetsforhold til sjøfarten gjorde dem sårbare for økonomiske konjunkturer i internasjonal skipsfart og handel. I tillegg skulle den teknologiske utviklingen bidra til å svekke uthavnenes livsgrunnlag. På slutten av 1800-tallet var det særlig to faktorer som førte til at sysselsettingen og bosettingen i uthavnene begynte å synke i raskt tempo.

Den ene store endringen var at en stadig større del av den internasjonale handelsflåten tok i bruk dampskip. Dampskipene var for store til å gå inn i uthavnene, og de hadde heller ikke samme behov for å vente på riktig vind eller søke ly for mørke og dårlig vær.

Den andre store endringen var etableringen av fyrlykter langs kysten. Fyrlyktene gjorde kysten tryggere og gjorde det mulig for skip å seile også om natten.

Fra 1880-tallet og utover på 1900-tallet sank innbyggertallet i uthavnene dramatisk. Ungdommen i uthavnene flyttet tilbake til fastlandet eller emigrerte til USA.

Mens noen få uthavner greide å omstille seg til nye næringer, ble mange fraflyttet og mer eller mindre forlatt. Livet i uthavnene var derfor stille og både bygninger og landskap forble uforandret i mange år.

Det var i denne perioden kunstnerne fant inspirasjon i landskapet og stille bygningsmiljøet i uthavnene. Landskapsmaleren Amaldus Nielsen er kanskje den mest kjente, med sitt ikoniske maleri "Morgen i Ny-Hellesund".

Også forfattere som Gabriel Scott og Vilhelm Krag besøkte uthavnene og deres beskrivelse av dem som litt søvnige, men romantiske små samfunn har preget ettertidens oppfatning av uthavnene. En beskrivelse som for øvrig står i sterk kontrast til de pulserende og dynamiske samfunnene uthavnene hadde vært kun noen få tiår tidligere.

Forfatteren Vilhelm Krag omtales gjerne som mannen som "skapte" Sørlandet. Han lanserte navneforslaget våren 1902, og i et intervju med Verdens Gang som sto på trykk 17. mai 1903, ble Krag sitert på følgende: Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?

Krag var imidlertid svært fornøyd med det stille liv på Sørlandet og med at turistene ikke hadde fått øynene opp for den sørnorske skjærgården. I boka "Holmerne de graa" fra 1905, omtalte Krag turistene på følgende måte: Der er nogle Turister med om bord. De sidder nede og spiser frokost eller de sidder i flugtstoler paa promenadedækket og læser sine romaner. De bryder sig ikke om dette uinteressante landskab. (...) Den dag turisterne skulle oversvømme mit land, vilde jeg græmme mig dybt. Men det har ingen fare. De oppdager det aldrig.

Det skulle vise seg at Vilhelm Krag tok feil i sine uttalelser om Sørlandet og turister, og særlig i etterkrigstiden oppdaget mange nordmenn gleden ved ferie og badeliv på Sørlandet. Les mer om merkevarebyggingen av Sørlandet i  denne  artikkelen av Dag Hunstad.

I dag er det mange som primært forbinder uthavnene med sommer, sol og skjærgårdsidyll. Både aktiviteten og befolkningstallet i uthavnene er veldig sesongbetont. Kun et fåtall uthavner har fast bosetting og helårs næringsaktivitet.

Men en uthavn kan være vel så vakker en fin vinterdag, og vi håper flere vil la seg inspirerer til å besøke en uthavn også utenfor sommersesongen.

Uthavnene er naturlig gode havner, plassert i den ytterste skjærgården mot Skagerak. Bebyggelsen er ofte plassert på innsiden av en øy eller i ly bak holmer og skjær. På den måten gir uthavnene le for vær og vind. En god uthavn har også flere muligheter for innseiling, slik at skip kan komme inn både ved østlige og vestlige vinder.

En god uthavn måtte også ha gode bunnforhold for ankring og muligheter for fortøyning. Ofte lå seilskutene fortøyd i et større havnebasseng rundt uthavnen.

De mange og gamle fortøyningsfester rundt uthavnene er i dag viktige historiske spor i landskapet.

På havbunnen i og rundt uthavnene finnes også spor etter flere hundre år med sjøfart. Og kanskje var det akkurat disse skipene som ikke nådde inn til en trygg uthavn, når det stormet som verst i Skagerrak og skipet hadde fått skade på skrog eller rigg?

Historien om uthavnene er også historier om tragiske forlis, om sjømenn, loser og fiskere som mistet livet på jobb, og om enker og barn som ble igjen og som strevde med å få endene til å møtes.

Marinarkeologiske funn er også viktige i fortellingen om uthavnene som internasjonale møteplasser. Mange av skipsvrakene og løsfunnene som er funnet på havbunnen i uthavnene, kommer fra det store utland.

Bildet under viser en bartmannskrukke funnet sammen med vraket av det svenske skipet Pelikanen som gikk ned ved Ny-Hellesund i 1697. Denne typen krukker ble brukt fra 1540-årene til midten av 1700-tallet. Utformingen fra denne tyder på at den er fra siste halvdel av 1600-tallet. Medaljongen bærer byvåpenet til Lübeck.

Vil du vite mer om marinarkeologi i uthavnene? Les mer om det på Norsk maritimt museums hjemmesider.

Kartet viser arkeologiske funn langs Agderkysten. Du kan zoome i kartet for å se nærmere på den enkelte uthavn, og du kan klikke på symbolene for mer informasjon om det enkelte kulturminne. Betydningen av de ulike fargekodene fremgår av oversikten nederst i venstre hjørne.

Den sørnorske skjærgården kan beskrives som småkupert, med øyer, koller og svaberg. I den ytterste skjærgården er vegetasjonen sparsom og ofte sterkt påvirket av vind- og bølger. Israndsavsetningene fra siste istid preger området med blankskurte svaberg, lange rullesteinsstrender, og strandvoller. Den indre skjærgården er derimot lun og her kan vegetasjonen gå helt ned til sjøkanten. Den indre skjærgården er spesielt attraktiv for rekreasjon og friluftsliv.

Langs skagerrakkysten finner man karakteristisk vegetasjon som varmekjære edelløvskoger, lyngheier, våtmarker og strandenger.

Selv om sjøfart, losing og andre "maritime yrker" var viktigste næringsvei i uthavnene, var befolkningen gode til å utnytte den lille jorda som var tilgjengelig. Små jordlapper ble benyttet til å dyrke poteter og andre grønnsaker, i tillegg til at de var vanlig å holde noen få husdyr.

I dag er sporene etter dette tydelig i flere av uthavnene. På bildet til høyre vises kulturlandskap med gamle steingjerder på Selør, mens det lille bildet viser beitedyr på Hellersøya ved Brekkestø. Beitedyr bidrar til å holde kulturlandskapet nede.

Langs hele skjærgården finner man spor etter menneskelig ferdsel langs sjøen. Gamle fortøyningsfester, seilingsmerker og kompassroser er eksempler på dette. Landskap og kulturhistorie er derfor tett forent i uthavnene.