Dugnad

Til tross for dette er få veter kartlagt, datert og studert – vi vet i liten grad hvor vetene var og hvilke spor som finnes igjen av dem i dag.

I Norge finnes om lag 700 mulige veter eller varder som er kartlagt ved hjelp av stedsnavn og historiske kilder.

Noe avhengig av hvor i landet vi befinner oss, har høyder, åser og fjell ofte navn som inneholder «vete», «vakt», «varde» eller «våttå» - og disse kan vise til eldre varselsbålplasser.

Spor av varslingssystemene i form av steinringer (vetefundament) og fundamenter etter vakthus (tufter) kan fremdeles væres synlig i terrenget.

Vi har ikke mulighet til å besøke alle stedene og trenger derfor din hjelp. I databasen vår finnes en oversikt over vetene og med de sporene som foreløpig er registret. Vi vil gjerne høre fra deg: Er det spor på plassen? Kan du se neste vete? Registrer funnene, fyll ut skjemaet og last opp bilder.

Vetevaktene skulle tenne vetene ved observasjon av fem krigsskip. Ifølge den noe senere Landsloven av 1274 tre skip, men da var også krigsskipene større. Det var strenge straffer for ikke å tenne vetene og å sovne på vakt. Vetevaktene og leidangen var ikke stående hærstyrker, men menn kalt ut ved krisetider og besto hovedsakelig av bønder.

Når vetene var tent, ble budstikker sendt ut fra gård til gård. Disse stikkene ble på norrønt kalt herør eller hærrør, det vil si «hærpil».  Det var strenge straffer for ikke å sende budstikkene videre.

Veter kjennes fra hele verden fra antikken og langt inn i moderne tid. I tusener av år var dette den raskeste måten å sende signaler over lengre avstander på. Kong Håkon den gode (934 til 961) er i sagaene gitt æren for veteordningen. Angrep på landet kom på denne tiden alltid fra sjøsiden. Ordningen med veter omfattet derfor bare kystområdene, fra Båhuslen og nordover til Hålogaland.

Gulatingslova krevde at frie, fullmyndige menn hadde et fast våpensett til forsvaret, bestående av enten sverd eller breiøks og spyd og skjold. Bue og piler ble lagt til som skipsutstyr. At bøndenes våpen var i orden, skulle kontrolleres på tingmøter av kongens ombudsmann en gang i året.

Veter var i bruk i Norge og Europa fram til Napoleonskrigene. Man vet derimot lite om hva som skjedde med vetene i perioden etter Svartedauden. Fra 1600-tallet ble vetene igjen viktige og trusselen fra Sverige avgjør plassering av vetene – mange nye veter anlegges langs svenskegrensen og oppover dalførene på Østlandet. Vaktholdet på vetene ble senere innskjerpet flere ganger, som ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675, den store nordiske krigen mellom 1700-1721 og Napoleonskrigene 1807-1814. I Norge ble vetene brukt side om side med den Optiske Telegrafen fra 1808 til 1814.

Misforståelsen mellom vete og varde oppsto tidlig på 1600-tallet. Kong Christian IVs danske skrivere oversatte gammelnorske «vita vörðr» (vetevakt) med vedvarder i kongens lov fra 1604.

En varde avledet av varð, betydde opprinnelig «oppstablede steiner» og ble brukt for å vise vei i fjellet eller som seilingsmerker langs kysten. Enkelte navn, som f.eks. kan referere til røyk, signal og utkikk, kan også viser til veter.

Etter 1600-tallet kalles altså veter for varder, og mange nye veter ble også opprettet, særlig inne i landet og langs svenskegrensen. Noen varde-navn kan ha erstattet eldre vete-navn, men hovedsakelig er vete-navn fra vikingtid eller middelalder.

Spor etter veter

Vetene besto av massive tømmerstokker satt konisk rundt en midtstolpe med 3-5 lag med stokker rundt. Diameteren kan ha vært opp mot 15 m. Det var trolig en åpning i veten på den ene siden for å kunne putte inn lett antennelig materiale, som tørr opptenningsved, lyng, kvist og einer.

Vetene kan ha vært satt på steinringer eller steinrøyser slik at de nederste stokkene ikke råtnet. På værutsatte steder kan steiner ha «fortøyd» vetene i ytterkant av stokkene. Mindre steinringer kan ha fungert som underlag for veden inne i vetene. Steinringer av ulik størrelse kan derfor være spor etter veter. Gravrøyser kan ha vært gjenbrukt som fundamenter for vetene.

I dag er enkelte veter rekonstruert. På Evenstad i Østerdalen står fortsatt en vete, som sist ble tent i 1812, men bygd opp igjen og deretter vedlikeholdt.

Spor etter vakthus

Vakthus for vetevaktene nevnes i lovene. Vakthusene var små og skulle ha vinduer eller dører slik at man kunne se i alle retninger. Vanligvis var husene bygd av tømmer, men i treløse områder kunne stein brukes. Spor i dag kan være rektangulære fundamenter eller tufter i stein.

På Ulvedal i Nordfjord er det bevart et vetehus i dag. Det er firkantet med lengde og bredde på 2,7 m og er 1,8 m høyt. Huset har en dør og tre vinduer. Året 1564 er innrisset, som viser at veten var bevoktet under Den nordiske syvårskrigen.