Brekart

Kartlegging av breer gjør det mulig å følge utvikling over tid. Hvor mye større eller mindre har breen blitt siden forrige måling? Og er det andre interessante variasjoner verdt å merke seg? Gjentatte kartlegginger av samme bre gir verdifull informasjon til breforskningen. 

Breområders utbredelse har vært kartlagt i Norge siden 1800-tallet, men hensikten med kartleggingen har endret seg: Først tegnet man breer som en del av den generelle kartleggingen av landet. De såkalte rektangelkartene - etterfulgt av gradteigskartene - viste breer i målestokk 1 : 100 000. Vitenskapsfolk som besøkte breene lagde ofte enkle skisser av brefrontene.

Etter krigen da landet skulle bygges, begynte man å tegne mer detaljerte kart over breområder for å kunne anslå hvor mye smeltevann en kunne regne med å nyttiggjøre seg til vannkraftproduksjon. Elver med brevann kunne ledes i rørgater til kraftverk i nærheten og sørge for kraft til både industri og husholdninger. 

I nyere tid har kartleggingen fortsatt. Siden breene endrer seg, er det viktig å ha oppdaterte kart til beregninger. Dessuten er breer sensitive for klimaendringer. Ved å kartlegge flere breer i et område kan man se hvordan breene har minket eller økt i høyde og areal siden forrige kartlegging og hvordan breene responderer på klimaendringer. Gjentatte brekartlegging er derfor blitt viktige også i et klimaperspektiv. 

De første kartene ble tegnet for hånd på et målebord som kartografen bar med seg til fjells. Men allerede på slutten av 1800-tallet tok man i bruk fotoapparat og tegnet opp kart etter bilder. Instrumentet som ble brukt til landmåling kalles fototeodolitt og breen ble fotografert fra mer eller mindre faste punkt som landmåleren hadde valgt seg og bestemt posisjonen til.

Grunnlaget for karttegning ble stadig bedre: På 1930-tallet tok man i bruk fly og fotograferte breer skrått ut av cockpiten, og fra 1950-tallet ble det vanlig å fotografere vertikalt ned gjennom en luke i flygulvet, rett på breen. Kart tegnet etter flybilder er svært nøyaktige, så sant det ikke er nysnø på breen for da kan kontrasten bli for dårlig.

Vertikalfotografering fra fly brukes i dag når Kartverket skal ha nytt grunnlag for kartkonstruksjon, men filmen i apparatet er erstattet med avanserte digitalkamera og skannere. Fra 2000-tallet er det i tillegg brukt laserskanning fra flyfoto. Dette gir svært nøyaktige høydedata og brukes både til å kartlegge breer og landet ellers. Lidar-laserskanning måler høyden nøyaktig. Flyfoto er et bra supplement for å vise hvordan breene ser ut (sprekker, morene, snøforhold og breomkrets). 

Satellittbilder  er også blitt et viktig grunnlag for å kartlegge breene og oppløsningen blir stadig bedre. Bildene brukes til å kartlegge breareal, følge med på bresjøer og snøforhold på breene.  Med satellittbilder kan man følge breene tettere og følge endringer fra år til år. 

I nyere tid er det også blitt tatt i bruk droner når mindre breer eller breområder skal kartlegges. I tillegg brukes GPS til å foreta nøyaktige målinger av brefronter. 

Har man kartlegginger fra ulike tidspunkt kan man sammenligne og se hvordan breen har endret seg gjennom perioden. For en del av breene NVE måler på, har man serier med flere kart og kan sammenligne størrelsen og se hvordan breen har endret seg. Dette kan også sammenlignes med massebalansemålingene og lengdemålingene som gjøres i felt og være en verdifull kontroll av målingene.

Ny teknologi som laserskanning gir mer nøyaktige kart og  satellittbilder gir k hyppigere måledata enn før, men eldre brekart er gull verdt for å se utviklingen over tid.  

NVEs breatlas finner du i  NVE Temakart .

Les mer om breer her:  https://www.nve.no/vann-og-vassdrag/vannets-kretslop/bre/