Gravfunn fra romertid på Tjora

Graven ligger på en boplass, omtrent 4,5 m vest fra et hus fra tidlig romertid. Graven var ca. 1,2 x 2,5 m i størrelse, og ca. 60 cm dyp. Orienteringen var sørøst-nordvest. Graven var delvis steinfylt og hadde en rektangulær tversliggende steinhelle på toppen. Den var helt dekket av moderne matjord. 

Graven ble utgravd stratigrafisk, det vil si lagvis (Se filmen til høyre/under). De første lagene, 1-5, besto av fyllmasser. Under dette lå et lag med steiner blandet med sand. De fleste steinene lå langs kanten av gravkuttet og var uten tvil «in situ», det vil si på sin opprinnelige plass. Sandfyllet i graven var relativt kompakt, mørk brun til grå sand, med noen små trekullbiter. Stein- og sandlaget var ca. 30 cm. dypt. Rett under de siste steinene kom det til syne mørke striper som viste seg å være tre, sannsynligvis fra planker som er lagt oppå den gravlagte personen. På samme nivå som treverket ble det også funnet metallobjekter. Disse ble forsiktig renset fram, og på grunn av deres dårlige stand ble de raskt gravd ut og ført inn til konserveringsavdelingen på Arkeologisk museum.

Da metallobjektene ble tatt ut kom mer treverk til syne, derfor fortsatte utgravingsarbeidet meget forsiktig og nøysomt for å få renset frem treverket. I denne fasen ble det observert mer solid tre samt ubrent bein. Beinmaterialet var veldig dårlig bevart og måtte renses frem svært forsiktig. Det var mykt og porøst, nesten helt nedbrutt, men ble stabilisert ved hjelp av en svak limløsning. Deretter ble beina tatt ut av graven i preparater, det vil si at de ble dekket med gips og løftet opp som en kake. Preparatet ble siden gravd ut av en konservator inne på museet. Under selve graven, det vil si beinene og gjenstandene, var det et meget tynt lag av mørkebrunt organisk materiale som tolkes som never eller skinn/hud.

Metallobjektene fra graven viste seg å være to små bøylespenner, et jernbeslag med trerester. En synål i jern, en syl med rester av treskaft, en krumkniv, en sigd med bevarte trerester og en jernstang.

Plasseringen av metallobjektene, særlig de to spennene, og de beinene som var gjenkjennelige, viser at den gravlagte personen var lagt på skinn eller never, enten på ryggen eller på høyre side. Den gravlagte hadde hodet mot sørøst, og var dekket med planker før gravgropen ble fylt opp med store steiner og sand. Alt av organisk materiale er svært nedbrutt og kan hverken dateres eller identifiseres nærmere, men basert på funnene er graven datert til tidlig eldre romertid, ca. 1. århundre. Å avgjøre den dødes kjønn ut fra utstyr og redskap i graven kan være en svært upålitelig metode, men ofte er graver med to eller flere draktspenner ansett som kvinnegraver. Også sigden er oftest knyttet til kvinner når de er funnet i en grav. Det er med andre ord flere ting som peker mot at dette er graven til en kvinne, selv om alternativet ikke kan utelukkes fullstendig.

Ubrente graver (skjelettgraver) opptrer i gravmaterialet fra det første århundre over store deler av det germanske området. Den nye gravskikken blir raskt dominerende i Danmark og vi antar at den spredte seg til Norge derfra.  Dette til tross for noen forskjeller i utførelse. De største likhetene finner man mellom de norske gravene og gravene på Fyn og Sjælland, særlig i yngre romertid. De danske gravene har oftest mange kar til mat og drikke, mens i de norske gravene fra eldre romertid er det sjelden mer enn ett leirkar. Også store steinkister som er vanlige spesielt i Nord-Jylland er ukjente i Norge. I gravene på Øst-Jylland, de danske øyene og Norge er den døde som regel lagt i en trekiste.

De eldste ubrente jernaldergravene i Norge kommer fra Østlandet og Vestlandet i det første århundret e.Kr. Antallet ubrente graver er svært få i starten, men øker ved overgangen til yngre romertid. Gravene ligger enten enkeltvis, gjerne på lett synlige steder, eller samlet på gravfelt, oftest nært bostedene.

Det er ikke ofte man finner flatmarksgraver fra eldre jernalder i Norge. Oftest er gravene i denne perioden lagt i røyser eller hauger. Det kan ikke utelukkes at graven på Tjora opprinnelig har hatt en røys eller jordhaug på toppen, men det er ikke oppdaget noen spor etter en ytre konstruksjon. Ifølge arkeolog Bergliot Solberg ligger gravene i alle tilfeller vi kjenner til, under en haug eller en steinlegging. Hun definerer eller beskriver imidlertid ikke steinleggingens karakter, eller om den må være synlig på markoverflaten.

Ved en litteraturgjennomgang ser det faktisk ut som at graver uten røys eller haug kan ha vært mer vanlige i eldre romertid enn antatt. Dette fordi det i noen tilfeller er tegn som tyder på at røysen er yngre enn selve flatmarksgraven og hører sammen med sekundære (senere) gravlegginger på samme sted. Et sånt tilfelle er for eksempel Baldershagen i Husabø, Leikanger kommune, hvor Bergen museum undersøkte et gravfelt i 1993-94. Her ble det foretatt maskingraving i massene under en røys (som ikke hadde sikre spor av graver i seg) og da ble det avdekket en 90x200 cm regelmessig steinpakning som viste seg å være en ubrent grav. Steinpakningen lå ca. 50 cm under de laveste delene av røysens kantkjede, og dermed ikke i, men under røysen. Plasseringen omtrent midt under røysen viser en tilhørighet mellom grav og røys. Det kan tenkes at røysen her ble bygd seinere som «minnesmerke» for graven, eller at den samme plasseringen ville utnyttes ved senere gravlegginger.

Arkeolog Haakon Schetelig beskriver så tidlig som i 1912 liknende graver i eldre jernalder: «Fra samme tid findes det enkelte skeletgraver med vaaben. Et sikkert fund er gjort paa Tjore i Haalands pgd., Jæderen (Stav. Mus. 2431. Stav. Mus. Aarsh. 1902 s 89.). I auren under en haug var det nedskaaret et gravkammer, hvori man fandt et litet enegget sverd, en spydspis lik Rygh fig. 103, en spydspis, en skjoldbule og jernbeslag til skjoldhaandtaket. Vaabenformene er karakteristiske for den ældre romerske periode.»

Det er også noen få tilfeller hvor det er undersøkt skjelettgraver helt uten røyser, for eksempel på Lø i Steinkjer, Trøndelag: «Skjelettgrav 4 lå rett NV for skjelettgrav 1 og under garasjen som var bygd inn i haugen. Denne graven lå også utenfor kantkjeden til romertidshaugen. Graven var dekket med flate heller, og nedgravingen var markert med kantstilte heller (1,5 x 1,2 m). Graven var orientert Ø–V. Den 50 cm dype graven inneholdt seks mennesketenner (T23219:1) og en mulig nål (T23219:5). Utfra funnforholdene ble den døde trolig lagt ubrent nedi graven. Skjelettgrav 2 er datert til 75–325 e.Kr. (1845±90, T16270). Skjelettgrav 1 er på grunnlag av fibulaen datert til periode C1, 150–250 e.Kr. Vi kan dermed med rimelig sannsynlighet si at alle skjelettgravene stammer fra romertid. Det ble ikke funnet spor av synlige markeringer på overflaten over hverken skjelettgrav 2, 3 eller 4. Spørsmålet blir da hvorfor bare den ene skjelettbegravelsen har fått ei røys bygget over seg.»

I 2008 ble det utgravd et gravfelt på Orshaugen, i underkant av 400 m nord/nordvest for vår grav på Tjora. På Orshaugen ble det undersøkt ni røyser med flere gravlegginger. I tillegg ble det funnet flere umarkerte graver mellom røysene. Til sammen ble det dokumentert 20 sikre graver samt spor etter flere forstyrrede/ødelagte graver oppi røysene. Det ble også funnet to urnegraver utenom. Gravfeltet på Orshaugen er blitt brukt fra senneolitikum til vikingtid, med hovedvekt på eldre jernalder. I 2009 ved undersøkelse av et bosetningsområde like ved gravfeltet, ble det i tillegg undersøkt fire anlegg tolket som graver. I 2017 ble det funnet to flatmarksgraver fra vikingtiden, rett over veien fra utgravingene utført i 2021.