PÅ JAKT ETTER KONGSGARDEN PÅ AVALDSNES

La oss først se på den steinsatte gangen, «lønngangen». Vi avdekket denne i ca. 31 m lengde i øst-vestlig retning. Mot øst måtte vi avslutte undersøkelsen fordi gangen her var brutt opp av en høyspentkabel. Det viste seg imidlertid i vest at gangen der snudde brått og gikk i nordlig retning mot tårnet på Avaldsnes kirke. Dessverre kunne vi p.g.a. tidspress bare følge gangen her i litt over 5 meters lengde. 

Ved vår utgravning gikk vi ikke ned i gangen, men nøyde oss stort sett med å avdekke takhellene i gangen. Men en del konstruksjonsdetaljer fikk vi allikevel opplysninger om. Gangen er fra 0,6 til 0,9 m bred. Den var dels gjenfylt med innrast masse, men største høyde inne i gangen ble målt til 1,1 m. Det var også forbausende at gangen flere steder gikk gjennom fast fjell. Det forklarer også noe av gangens ujevne forløp i øst-vest retning. En har tydeligvis valgt å gå gjennom fjellet der bergarten var mest forvitret. Vi kunne ikke ved undersøkelsen finne spor av kiler eller bor, så det virker som en har hakket seg gjennom berget, eventuelt hjulpet ved fyrsetning. 

Det er et av de spørsmåla vi ikke fikk svar på ved utgravninga. Dimensjonene og byggemåten tilsier imidlertid at det neppe dreier seg om kisteveite. Det taler erfaringene fra utgravningene også imot. Under de kraftige nedbørsmengdene som vi opplevde under slutten av feltarbeidet, ble hele den vestlige delen av gangen stående under vann. Skulle gangen ha fungert som en kisteveite, ville det i så fall vært meninga at den skulle føre mest mulig vannsig inn på gårdsplassen på den gamle prestegården, og det ville i så fall vært en omvendt funksjon av hva veiter vanligvis skal gjøre. Det store arbeidet som er lagt ned i konstruksjonen av gangen, bl.a. det at den er ført gjennom fast fjell, motsier også tolkning av gangen som en veite. Det er lagt ned for mye arbeid og gangen har for store proporsjoner til å kunne avskrives som en veite. Derfor må vi ved en tolkning av gangen fortsatt vise til gangen mellom kirken og bispegården på Skaholt på Island, som den nærmeste parallellen. Men det er mulig vi aldri vil kunne løse gåten om gangens funksjon. Ved utgravningsarbeidet viste det seg at jordlaga på parkeringsplassen for det meste var totalt omrota. Bare i vestdelen fant vi urørte jordlag. 

Dersom gangen derfra går mot kirketårnet, vil vi neppe noen gang få bekreftelse på om den har endt her. Anlegning av graver på kirkegården og fjerninga av det middelalderske tårnfundamentet i 20-åra har antagelig medført at vi aldri vil kunne få bekreftet en slik forbindelse. Også i østdelen av gangen er det dessverre tydeligvis større ødeleggelser. Et mulig område å søke i kan derimot være langs med og sør for den eksisterende kirkegårdsmuren, her har kanskje ikke ødeleggelsen vært så stor som på resten av parkeringsplassens østdel. 

Vi må derfor også for ei tid framover fortsatt lite på spekulasjoner når det gjelder den konkrete bruken av gangen på Avaldsnes, og dermed vil den ene tolkning være like god eller sannsynlig som den annen. Men er det egentlig noe tap at vi fortsatt har fornminner som vi ikke kan gi konkrete forklaringer på? Og det betyr ikke at undersøkelsen var mislykket, for vi fant også annet ved utgravningen. 

I vestkanten av vårt utgravningsområde, der gangen snur brått mot nord, fant vi rester av to bygninger. På grunn av den forskjellen i dybden som bygningsrestene ble funnet i, må det dreie seg om rester av to bygninger fra forskjellig tid. I begge tilfeller dreier det seg om fundamentene til bygninger. Det yngste fundamentet som er ganske kraftig, ligger en del høyere enn dekkhellene over gangen. De andre bygningsrestene ligger mellom dette fundamentet og dekkhellene i gangen. Men de lå også noe lenger vest enn der gangen bøyer av mot nord. De første fundamentene er kanskje de minst interessante i vår sammenheng, ut fra byggemåte bør en anta at disse stammer fra prestegården, enten det nå er en som stod der på 1800-tallet eller det dreier seg om prestegården som brant i 1698. Det er imidlertid verd å legge merke til at det ikke fantes tydelig brannlag over eller mellom steinene i dette fundamentet. Mer interessant er derimot de andre bygningsrestene. De utgjøres av det en kaller en syllsteinsrekke, dvs. en eller flere parallelle rekker med stein som har tjent som fundament for en trebygning. Selv om vi ikke har fått avdekket denne syllsteinsrekka i mer enn et par meters lengde, er det flere trekk ved den som er interessant. Det er to alderdommelige trekk ved den. 

For det første er syllsteinene, rekka består av to til tre parallelle rekker med stein, kantstilte slik vi kjenner den fra hus fra førhistorisk tid og tidlig middelalder. For det annet er forløpet svakt buet, noe som igjen tyder på høy alder. Det kan tyde på at vi her har med bygningsrester fra middelalder eller eldre tid, og i så fall er vi kanskje på spor etter kongsgården, om det så er veitslehallen eller grisehuset vi har funnet får være et åpent spørsmål. 

Ut fra tidligere frambragt og kjent arkeologisk materiale vet vi at Avaldsnes prestegård har ligget sentralt i et område som vel både har vært et politisk og økonomisk sentrum fra 1800 før Kristus og langt opp i historisk tid. Vurderinga av en strategi for den framtidige utforskninga av området på Avaldsnes prestegård bør ha dette som en bakgrunn, samtidig er det også andre faktorer som en bør ta med seg. Fornminnene på Avaldsnes er i dag ikke truet av utbygging eller annen form for ødeleggelse og Avaldsnes kirke er et populært turistmål. Med andre ord ligger stedet vel til rette for det som nå ofte kalles kulturisme. På sikt kunne en tilrettelegge deler av området for turisme, f.eks. ved handelsstedet Gloppe. Samtidig kunne en undersøke deler av området etter spor av førhistorisk og middelaldersk bosetning, og kanskje knytte dette til turistutviklinga i området. 

Den første forskningsretta målsetning må imidlertid være å få kartlagt alle spor etter aktiviteter på Avaldsnes i forhistorisk og historisk tid. Når dette er gjort kan en på bakgrunn av de fakta en har, foreta en prioritering av forskningsoppgavene både innen arkeologi, marinarkeologi og historie.

Arkeologisk museum har laget et flertrinnsprogram for dette. Dersom det lykkes å skaffe finansiering til gjennomføringa av dette, sammen med ei tilrettelegging og skilting av kulturminnene, kan forhåpentligvis Avaldsnes kirke og området der utvikles til både den turistseverdighet og forskningsoppgave det rettelig er. Så får lokale og sentrale krefter i kulturminnevernet skyve i lag og heller innse at kanskje de årlige etappene blir korte, og at måla derfor også bør avpasses til dette. 

Av Håkon Reiersen, 2022

I artikkelen skildrar Per Haavaldsen startskotet for dei arkeologiske undersøkingane på Avaldsnes. Ei smal sjakt blei opna på parkeringsplassen. Her fann ein det som overtydande blei tolka som ein hemmeleg underjordisk gang frå mellomalderen, samt førhistoriske busetjingsspor. Dei neste tiåra fortsette Arkeologisk museum kartlegginga av prestegardsområdet i form av store registreringar. Dette la grunnlaget for Kulturhistorisk museum, UiO sine utgravingar i 2011-12 og 2017. Undersøkingane har gitt oss ny kunnskap om maktsenteret og kongsgarden Avaldsnes i jernalderen og mellomalderen. 

Haavaldsen la i artikkelen fram tankar om framtidig tilrettelegging av Avaldsnes for turisme. Dette var tankar som var forankra lokalt, og i 1993-94 starta Karmøy kommune sitt Avaldsnesprosjekt opp. Prosjektet blei til for å motivere vidare forsking på staden, og å formidle kulturarven til publikum. På 1990-talet starta så bygginga av ein rekonstruert vikinggard på Bukkøy. I 2000 blei Avaldsnes Rogaland fylkeskommune sin tusenårsstad, og fem år seinare kunne dronning Sonja opne lokala til Nordvegen historiesenter. Ved rikssamlingsjubileet i 2022 er Avaldsnes ein sjølvsagt hovudlokalitet. 

Då lønngangen blei funnen midt på 1980-talet, spekulerte ein om denne kunne føre mot kongsgarden. Tretti år seinare blei ein ukjend steinhall på storleik med Håkonshallen avdekka sør for kyrkjekoret. Så lønngangen gjekk faktisk mot kongsgarden! I samband med restatureringa av steinhallen gjorde NIKU vidare undersøkingar i 2021, der det mellom anna blei funne graver frå mellomalderen.