Pollinering i menneskeskapte landskap
Status, bevaring og restaurering
Status
Det første mange tenker på når vi snakker om bier, er honning og bikuber. Selv om honningbier riktig nok er et pollinerende insekt, er de kun én av 208 biearter som er observert i Norge. De fleste bier er solitære, noe som betyr at de lever enslige. Det er hovedsakelig humlene som danner små kolonier med en dronning og døtrene hennes som arbeidere.
Voksne bier bruker nektar som en energikilde, og de samler nektar og proteinrikt pollen til larvene.
For å skaffe nok pollen til å oppfostre en bielarve er det nødvendig med mange blomsterbesøk . På disse besøkene kan hunnbien miste noe av pollenet hun har på kroppen slik at det lander på de kvinnelige reproduktive delene av blomstene. På den måten pollinerer de planten.
Rundt 87 % av blomsterplantene er avhengig av tjenestene fra de pollinerende insektene for kunne reprodusere seg effektivt. Villbier har utviklet seg i samspill med blomsterplanter , og er effektive pollinatorer.
Dette samspillet mellom planter og pollinerende insekter er svært viktig for planter, dyr og mennesker.
Samspillet er for det meste til gjensidig nytte. Det pollinerende insektet får betaling i form av nektar og/eller pollen når den besøker en blomst, mens blomsten blir pollinert. Samtidig bidrar samspillet mellom planter og pollinerende insekter til å opprettholde plantemangfoldet i et område, og pollinering er derfor også grunnleggende for at økosystemet skal fungere.
Globalt er omtrent tre fjerdedeler av matplantene avhengige av pollinering i en eller annen grad. Produksjon av frø og frukt (noe som inkluderer bær, grønnsaker, oljeavlinger, nøtter, kaffe og kakao) ville avta eller stoppe uten pollinerende insekter. Det er bekymringsverdig med tanke på både matsikkerhet og naturmangfold .
Ulike biearter har forskjellige blomsterpreferanser. For eksempel er Bombus lapidarius og Bombus pratorum generalister som besøker planter fra mange familier. Andre, slik som Panurgus calcaratus og Andrena hattorfiana , er svært spesialisert og besøker bare en type eller planter som er i nær slekt.
Innen et leveområde danner samspillet mellom flere planter og pollinatorer komplekse nettverk av interaksjoner.
Mangfold av pollinerende insektarter er en forsikring for at en plante vil bli pollinert selv om dette nettverket mister en art av de pollinerende insektene. På samme måte sikrer et mangfold av planter at pollinerende insekter fortsatt vil kunne finne egnede blomster dersom en plante forsvinner fra nettverket. Store og mangfoldige nettverk er derfor mer robuste mot miljøendringer enn det små og enkle nettverk er.
Stabiliteten til økosystemets funksjon avhenger dermed av artsmangfoldet av både bier av blomster.
Trusler mot bier
Sprøytemidler og miljøgifter
Sprøytemidler brukt i jordbruk skal beskytte avlinger mot skade fra insekter, sopp eller ugress, men kan skade pollinerende insekter. Sprøytemidler kan være giftige for pollinerende insekter som bier, og kan være direkte dødelige eller ha skadelige effekter slik som å redusere de kognitive evnene og spiseatferden til biene. Når biene eksponeres for flere sprøytemidler samtidig kan ett sprøytemiddel forsterke effekten av det andre, slik at effekten blir større.
Patogener
Patogener som sopp, virus, bakterier og parasitter kan skade biene. Den økte interessen for birøkt innebærer en risiko for å at patogener overføres fra tamme honningbier til villbier. Virus, som deformert vingevirus, ser ut til å overføres lett mellom honningbier og humler.
Klimaendringer
På grunn av at mange insekter er avhengige av lokale klimaforhold, vil klimaendringer ha en dyptgående effekt på samfunnene av pollinerende insekter. Det er forventet at det vil innebære en spesielt stor risiko for humler , som er tilpasset et kaldere klima.
Tap og forringelse av leveområder på grunn av endringer i arealbruk
Tap og reduksjon i kvalitet av habitater (leveområder) blir sett på som en av de største truslene mot villbier ( Biesmeijer et al. 2006 , Nieto et al. 2014 , Ollerton et al. 2014 , Ollerton 2017 ). Tap av habitater kan påvirke ulike biearter forskjellig, avhengig av hvilken evne de har til å høste mat langt unna reiret og på hvor spesialiserte de er. Arter som kan finne mat langt fra reiret, og fra mange ulike plantearter, står ovenfor en mindre risiko enn arter som finner mat innen et mer begrenset område, og som har en diett som er begrenset til planter med en flekkvis utbredelse.
Tap og forringelse av leveområder
Tradisjonelt har slåttemarker vært de minst produktive landbruksområdene som ble høstet til vinterfôr. Disse områdene var typisk aldri gjødslet, og fjerning av høyet minsket fertiliteten av områdene. Det gjorde det mulig for et mangfold av blomster å vokse uten konkurranse fra gress. Over tid ble disse slåttemarkene veldig rike på blomsterarter, og de var viktige områder for pollinerende insekter.
Hver gård hadde et område avsatt til slåttemark. Nettverket av slike områder i jordbrukslandskapet har opprettholdt et høyt antall og stort mangfold av pollinerende insekter.
Etter andre verdenskrig gjorde mer intensive jordbruksmetoder og bruk av gjødsel at slåttemark ble mindre viktig som for. Uten jevnlig slått, ble slåttemarkene forringet og overvokst av busker og trær.
Ofte var jordbruksland mer verdifullt hvis det ble solgt til utviklere. Bygging eller omgjøring av jordbruksarealer til annet bruk øker oppdelingen av landskapet ytterligere, og reduserer tilgjengeligheten av andre ressurser som biene trenger, slik som områder hvor de kan bygge reir.
I Norge står det igjen 3000 slåttemarker . De er nå klassifisert som en kritisk truet naturtype i Norsk rødliste. Slåttemark er derfor en utvalgt naturtype i Norge. Slåttemarker er klassifisert som nasjonalt, regionalt eller lokalt viktige og registrert i en nasjonal database.
I 2016 ble denne spesifikke slåttemarken registrert i databasen som kategori B, regionalt viktig. Den følgende evalueringen ble gitt for slåttemarken:
«Området er i dag berre eit restareal / ei grøn lunge i eit bustadfelt. Det er ein skrent med eng ned mot eit friareal ... Det er interesse for ivaretaking gjennom skjøtsel utført av kulturlandskapsentreprenør (som søker om midlar og utfører skjøtsel i forståing med kommunen). Ein kjenner ikkje brukshistoria i området i detalj. Området er delvis i attgroing, truleg på grunn av ein manglande plan for ivaretaking av området. Berre det flate arealet blir skjøtta på regulær basis..» Naturbase faktaark.
Kun nasjonalt og regionalt viktige slåttemarker kvalifiserer for tilskudd for skjøtsel fra myndighetene. Rundt 3071 slåttemarker har så langt blitt kartlagt i henhold til DN-Håndbok 13-definisjonen. Av disse er 25% nasjonalt viktige (kategori A), 49% er regionalt viktige (kategori B) og 26% er lokalt viktige (kategori C).
Bevaring
I 2018 lanserte den norske regjeringen Nasjonal pollinatorstrategi . Nasjonal pollinatorstrategi har tre hovedmål; 1) å øke den vitenskapelige kunnskapen om trender hos pollinerende arter og leveområder, hva som kjennetegner gode habitater, trusler og effektive tiltak, 2) å forebygge tap av habitat og å skape gode habitater og 3) kommunikasjon om pollinatorer og hva folk kan gjøre for å hjelpe.
I det moderne, menneskeskapte landskapet finner vi de fleste matressursene for villbier i kantsonene , langs veier og skoger , og langs kraftledninger . Å vedlikeholde eksisterende områder, samt å etablere nye områder som er blomsterrike, er derfor viktige tiltak for å bevare pollinerende insekter.
For å sikre at blomsterenger skal være en ressurs for villbier er det behov for å evaluere både kvaliteten av disse områdene som en blomsterressurs og beliggenheten i landskapet i forhold til områder hvor de pollinerende insektene kan bygge reir. Det haster spesielt å identifisere og bevare verdifulle områder som kan fungere som spredningskorridorer, og å øke sammenhengen mellom blomsterenger.
Å bevare villbier krever egnede områder som har både områder hvor biene kan bo og tilgang til mat innen artens flygeavstand. Som en tommelfingerregel er matressursene innen 250 meter fra egnede boområder. Ideelt bør boområdene og områdene hvor biene finner mat henge sammen.
Selv om vi har mange kuldetilpassede arter, slik som den solitære bien Lasioglossum boreale og mange humler slik som Bombus hyperboreus , foretrekker majoriteten av villbier varme områder som vi hovedsakelig finner i lavlandet i Sør-Norge.
Disse områdene er også de tettest befolkede, og de er vanligvis dominert av intensiv arealbruk (urbanisering, jordbruk og skogbruk). Det er et presserende behov for å beskytte eksisterende leveområder, restaurere forringede områder og etablere nye villbiehabitater i disse områdene.
Restaurering
Blomsterenger er et viktig habitat for pollinerende insekter. Mangfoldet av blomsterarter i landskapet kan økes gjennom egnet forvaltning og etablering av nye enger.
Det er særlig viktig med en lang kontinuitet i hvordan slåttemarkene har blitt skjøtt. Slåttemarker i god tilstand fungerer som biebanker som bier kan spre seg fra til andre områder i landskapet.
Å lage blomsterstriper langs kantene i jordbruksområder har blitt en utbredt metode for å ta vare på pollinerende insekter og øke pollinering av avlinger. Blomsterstriper øker også sammenhengen mellom leveområdene i landskapet.
Å etablere blomsterenger i urbane miljøer øker tilgjengeligheten av ressurser for bier, og de er verdifulle estetisk sett for mennesker.
Nye pollinatorhabitater kan skapes ved å bruke frørikt høy fra slåttemarker. Denne teknikken har den fordelen at den tar vare på lokale genvarianter.
Døde trær gir områder som bier kan bo. Hull i gamle trestammer og tømmerstokker (over 30 cm i diameter) er nødvendig for rundt 30 % av norske biearter i egg-, larve- og puppestadiet av livssyklusen.
Kun få av våre biearter, slik som Megachile nigriventis , kan grave ut hulrom de kan bo i i død ved. Majoriteten av artene som lever i død ved er avhengig av tilgang på hulrom skapt av andre arter, slik som trebukker . Uten tilgang til død ved med eksisterende hull, trenger disse biene vår hjelp.
Rundt 70 % av norske biearter lever i sand. Mange arter foretrekker soleksponerte sandbakker til å legge eggene sine i.
Opsummering
- Pollinering er en viktig regulerende økosystemtjeneste som er nødvendig både for menneskelig velvære og for å opprettholde et mangfold av planter.
- Tapet og forringelsen av egnede leveområder i landskapet er en stor trussel for de pollinerende insektene.
- Det har blitt mindre av pollinatorhabitat med god kvalitet, og disse områdene har blitt mer isolerte i løpet av forrige århundre.
- Det haster å ta vare på eksisterende habitater, restaurere forringede habitater og å etablere nye habitater der tidligere habitater har gått tapt.
- Det er potensiale for å gjøre menneskeskapte landskap mer pollinatorvennlige. For eksempel ved å restaurere og skjøtte slåttemarker, plante blomsterstriper langs jorder, økologisk landbruk, mer varierte jordbrukslandskap og å lage blomsterenger og leveområder i byparker.
Referanse
Bailey, S., F. Requier, B. Nusillard, S. P. Roberts, S. G. Potts, and C. Bouget. 2014. Distance from forest edge affects bee pollinators in oilseed rape fields. Ecology and evolution 4:370-380.
Brown, M. J., and R. J. Paxton. 2009. The conservation of bees: a global perspective. Apidologie 40:410-416.
Cardinal, S., and B. N. Danforth. 2013. Bees diversified in the age of eudicots. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 280:20122686.
Ekroos, J., M. Rundlöf, and H. G. Smith. 2013. Trait-dependent responses of flower-visiting insects to distance to semi-natural grasslands and landscape heterogeneity. Landscape Ecology 28:1283-1292.
Fürst, M., D. P. McMahon, J. Osborne, R. Paxton, and M. Brown. 2014. Disease associations between honeybees and bumblebees as a threat to wild pollinators. Nature 506:364-366.
Gustavsson, E., T. Lennartsson, and M. Emanuelsson. 2007. Land use more than 200 years ago explains current grassland plant diversity in a Swedish agricultural landscape. Biological Conservation 138:47-59.
Hoiss, B., J. Krauss, S. G. Potts, S. Roberts, and I. Steffan-Dewenter. 2012. Altitude acts as an environmental filter on phylogenetic composition, traits and diversity in bee communities. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 279:4447-4456.
Hopwood, J. L. 2008. The contribution of roadside grassland restorations to native bee conservation. Biological Conservation 141:2632-2640.
IPBES. 2016. The assessment report of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services on pollinators, pollination and food production. S.G. Potts, V. L. Imperatriz-Fonseca, and H. T. Ngo (eds). Secretariat of the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services, Bonn, Germany. 552
Kallioniemi, E., J. Åström, G. M. Rusch, S. Dahle, S. Åström, and J. O. Gjershaug. 2017. Local resources, linear elements and mass-flowering crops determine bumblebee occurrences in moderately intensified farmlands. Agriculture, Ecosystems & Environment 239:90-100.
Müller, A., S. Diener, S. Schnyder, K. Stutz, C. Sedivy, and S. Dorn. 2006. Quantitative pollen requirements of solitary bees: implications for bee conservation and the evolution of bee–flower relationships. Biological Conservation 130:604-615.
Ollerton, J., R. Winfree, and S. Tarrant. 2011. How many flowering plants are pollinated by animals? Oikos 120:321-326.
Pykälä, J., M. Luoto, R. K. Heikkinen, and T. Kontula. 2005. Plant species richness and persistence of rare plants in abandoned semi-natural grasslands in northern Europe. Basic and Applied Ecology 6:25-33.
Sydenham, M., Z. Venter, K. Eldegard, S. Moe, M. Steinert, A. Staverløkk, S. Dahle, D. Skoog, K. Hanevik, and A. Skrindo. 2022a. High resolution prediction maps of solitary bee diversity can guide conservation measures. Landscape and Urban Planning 217:104267.
Sydenham, M. A., S. R. Moe, and K. Eldegard. 2020. When context matters: Spatial prediction models of environmental conditions can identify target areas for wild bee habitat management interventions. Landscape and Urban Planning 193:103673.
Sydenham, M. A., Z. Venter, S. R. Moe, K. Eldegard, M. Kuhlmann, T. Reitan, C. Rasmussen, R. Paxton, Y. L. Dupont, and A. B. Skrindo. 2022b. Neutral processes related to regional bee commonness and dispersal distances are important predictors of plant–pollinator networks along gradients of climate and landscape conditions. Ecography 2022:e06379.
Sydenham, M. A. K., K. Eldegard, and Ø. Totland. 2014. Spatio-temporal variation in species assemblages in field edges: seasonally distinct responses of solitary bees to local habitat characteristics and landscape conditions. Biodiversity and Conservation 23:2393-2414.
Sydenham, M. A. K., S. R. Moe, Ø. Totland, and K. Eldegard. 2015. Does multi‐level environmental filtering determine the functional and phylogenetic composition of wild bee species assemblages? Ecography 38:140-153.
Westrich, P. 1996. Habitat requirements of central European bees and the problems of partial habitats. Pages 1-16 in Linnean Society symposium series. Academic Press Limited.
Woodcock, B. A., J. M. Bullock, R. F. Shore, M. S. Heard, M. G. Pereira, J. Redhead, L. Ridding, H. Dean, D. Sleep, and P. Henrys. 2017. Country-specific effects of neonicotinoid pesticides on honey bees and wild bees. Science 356:1393-1395.
Öckinger, E., and H. G. Smith. 2007. Semi‐natural grasslands as population sources for pollinating insects in agricultural landscapes. Journal of Applied Ecology 44:50-59.
