Østre Nesland

Østre Nesland var kjent som et av de beste småbåtværene i Lofoten, men havneforholdene var ikke så gode. Stedets historie er derfor beretningen om hvordan det kunne gå når havneutviklingen ikke fulgte tidens krav.

Østre Nesland ligger på Lofotens sørside ved Vestfjorden. I dette området er det funnet spor etter tidligere bosetning fra steinalder og jernalder, men Østre Nesland ble først bosatt fra 1850-årene.

Her ved Vestfjorden har det årlige Lofotfisket alltid hatt avgjørende betydning. Hvert år vandrer skreien, som er en egen torskestamme, fra Barentshavet til Vestfjorden for å gyte. Det foregår i perioden fra februar til april. Dette er tiden for det store Lofotfisket. Da reiser mange fiskere til Lofoten for å delta i sesongfisket. Derfor må havner og forhold på land tilrettelegges for flere enn den fastboende befolkningen.

Østre Nesland lå svært gunstig til for Lofotfisket. Skreien kom tett opp mot land og avstanden ut til fiskefeltet var dermed kortere her enn mange andre steder. Det var en stor fordel når man måtte ro.

I havneinnløpet lå et par små holmer som ga litt beskyttelse, men bukta var utsatt for havet både fra øst og vest. I havna lå det flere store steiner og blokker som hindret båtene. For å bedre forholdene i havna ble det ryddet bort stein og Ole Iver bygde også en liten landingsvorr.

Havnearbeidskommisjonen reiste til Lofoten i 1878 og Ole Iver ba om dekning av havna med molo. Havna på Østre Nesland lå nemlig så utsatt til at fiskebåtene måtte trekkes opp på land ved urolig sjø og vind.

Statens Havnevesens ingeniør Gabriel Smith utarbeidet plan for havna i tre alternativer i 1880. Planene innebar molo for skjerming, men et så stort tiltak på Østre Nesland var kostbart og ble ikke prioritert. Hvis man skulle bruke så mye statlige midler på et anlegg så måtte havna komme til nytte for flere båter og fiskere enn det var plass til på Østre Nesland.

I 1896 sendte grunneierne på Østre Nesland et felles krav om molo. Nå var her 30 rorbuer, og i Lofotsesongen var det 32 båter med over 160 mann som rodde fiske herfra. De fortjente bedre havneforhold med beskyttelse av båter og utstyr. Det tærte på kreftene å stadig måtte løfte båtene opp på land for å berge dem fra bølger og opprørt hav. Havnekravet fikk støtte fra lensmann, fogd og amtmann.

Østre Nesland ble undersøkt på nytt og nye moloplaner ble utarbeidet. Men det ble ikke bevilget penger til molo nå heller. I tiårene som fulgte ble kravene om molo gjentatt flere ganger. Det eneste arbeidet som ble utført var steinrensking i bukta og vedlikehold av de gamle vorrene.

I 1930-årene var det vanskelige økonomiske tider både nasjonalt og internasjonalt, også i mange fiskevær. I havnekravene fra Østre Nesland ble det understreket at hvis de ikke fikk molo snart, så ville stedet være dødsdømt. I de trange tidene var fisket viktigere for folk enn noen gang. Men det var en kamp om de statlige midlene, og det ble ikke bevilget midler til nye havnetiltak på Østre Nesland.

På Østre Nesland måtte man innse at kampen snart var over. Det var ikke mange som fortsatt rodde fiske med små åpne båter. Motoriserte fiskeskøyter var for lengst tatt i bruk og de gikk inn til andre havner som hadde både kai og molo.

Den siste fisken ble levert på Østre Nesland på 1950-tallet, og fiskeværet lå etter hvert stille og ubrukt. Det kom kjørevei til bygda i 1958 og samtidig flyttet flere av de fastboende herfra. Deler av den opprinnelige bebyggelsen står fortsatt. Men flere uthus og rorbuer har blitt skadet i årenes løp.

Vorrene på Østre Nesland har blitt skadet og reparert flere ganger. Etter en stor stormskade ble vorrene rasert og deretter reparert av Statens havnevesen i 1974. Det var en arbeidskrevende oppgave å sortere steinene og legge dem på rett plass for å få et plant dekke igjen. Det ble derfor lagt et armert betongdekke på vorren for planering.

I dag er det ingen fastboende på Østre Nesland. Stedet er preget av fritidsboliger og er en populær og idyllisk plass for sommergjester. Det er ingen yrkesfiskere som bruker havna, men sommerstid foregår det fritidsfiske her. I havna ligger kun små fritidsbåter fortøyd.

Historien fra Østre Nesland viser hvordan utidsmessige havneforhold var et hinder for vekst og videre utvikling. Havna her passet for de tradisjonelle robåtene i et typisk lite fiskeværmiljø fra slutten av 1800-tallet.

Nordlandsbåten er den tradisjonelle bruksbåten i Nord-Norge. Den har et karakteristisk utseende med en stevn som står nesten loddrett opp av vannet, og et langt og slankt skrog. Båten er klinkbygd av gran eller furu, og har råseil i tillegg til flere årepar.

Nordlandsbåten ble laget i flere størrelser fra ca 5 meter til nærmere 15 meter, og de ulike størrelsene hadde hver sin bruk. På Lofotfisket var Nordlandsbåtene den vanligste båttypen og ble brukt helt frem til 1940-årene, selv om motorbåter ble stadig vanligere etter at motoren kom i 1905.

På Østre Nesland ble såkalte firroringer og åttringer mye brukt. De var 7 til 10 meter lange, og det var 4-5 mann om bord i båtene.

Kommune Flakstad Innbyggere Ingen helårsbosatte Havnestatus Ikke næringsaktiv Eier Kystverket Vernestatus Fredet

Støhavna ble forskriftsfredet av Riksantikvaren i 2016. I fredningens formål og begrunnelse står det:

Formålet med fredningen er å bevare Nesland stø som en tradisjonell havn fra et typisk fiskeværsmiljø for de tradisjonelle fiskebåtene med årer og seil. Anlegget er et godt eksempel på et havneanlegg som består av en stø avgrenset av to vorrer.