Vern mot storhavet

Havet og havnene har vært livsnerven for norskekysten. Båter som kom inn med fangst var grunnlaget for bosetting, inntekt og mat på bordet. Her, i overgangen mellom hav og land, vokste kystsamfunnene frem. Havnene ble midtpunkt for næring, handel og kommunikasjon.

I 150 år har statlige havner med beskyttelse mot havets krefter blitt bygget i kystens bygder og fiskevær. Vern av båter, liv og verdier har stått på spill. I mange tilfeller skulle havnespørsmål bli avgjørende for stedenes fremtid.

De som ferdes på havet har alltid søkt seg inn i naturlige viker og bukter for å finne ly og beskyttelse. Det var spesielt gunstig om det fantes øyer og holmer i nærheten som kunne skjerme mot det åpne havet. I noen tilfeller måtte man nøye seg med en bergkløft for å finne ly.

Ved å rydde en landingsplass, også kalt ei stø, gjorde man det enklere å komme i land. Mange steder er det stor forskjell mellom flo og fjære og man foretrakk å få båtene på land for å unngå skader av tidevannet. Å trekke båtene trygt opp på land var dessuten helt nødvendig ved storm og uvær.

Støer finner vi langs hele norskekysten. De kan være vanskelige å tidfeste og vi regner med at slike har blitt brukt til alle tider. Det var først mot slutten av 1800-tallet man hadde kunnskap, utstyr og økonomisk mulighet til å bygge kunstige dekningsverk og lage skjermede liggehavner for båtene.

I byhavner var det lokale myndigheter eller private som tilrettela for skipsanløp. Uthavnene, som lå i de mer avsidesliggende distriktene, ble et statlig ansvar. Statens havnevesen ble opprettet i 1841 og fikk egen havnedirektør fra 1846. Det statlige havnevesenet fikk oppgaven med å tilrettelegge uthavner for fiskeriene. I dag er det tidligere Statens havnevesen en del av  Kystverket , som fortsatt har ansvar for fiskerihavner i Norge.

Begrepet fiskerihavn viser til steder der staten har investert i nødvendig infrastruktur for å tilrettelegge for fiskeriene. Den statlige utbyggingen i fiskerihavnene har i hovedsak gått ut på å anlegge dekningsverk og moloer. I tillegg er det vanligvis utført utdyping av havnebasseng og innseilinger ved undervannssprengning og mudring. Kaier og landingsplasser har også blitt utbedret. Denne typen statlige tiltak har vært avgjørende for å sikre at fiskeriene har kunnet foregå effektivt og trygt.

Vi regner havnearbeidet på  Utsira  i 1866 som den første statlige fiskerihavna som ble bygget i Norge.

Fra 1870-årene kom strategiske politiske beslutninger for å prioritere fiskerihavner på statsbudsjettene. Det ble starten på en satsing som bidro til å modernisere kystsamfunn og styrke fiskerinæringen.

Fiskeriene utgjorde en betydelig del av Norges inntekter, og for å sikre – og helst øke – disse inntektene sørget staten for trygge og funksjonelle havner. En omfattende kartlegging av behovene langs kysten, fra sør til nord, ble gjennomført, og lokale krav og innspill ble tatt med i planleggingen. Resultatet ble en storstilt utbygging, særlig i Vest- og Nord-Norge, hvor de store fiskeriene foregikk.

Mens det mellom 1842 og 1872 ble etablert omtrent 30 havneanlegg, økte tempoet kraftig etter opprettelsen av havnefondet i 1873. Fondet gjorde det mulig å finansiere flere og større prosjekter langs kysten. Som følge av den økte aktiviteten etter 1873 regnes dette året som et merkeår og oppstarten for den omfattende statlige fiskerihavneutbyggingen i Norge.

Med havnefondets betydelige økonomiske bidrag ble det bygget hele 300 nye fiskerihavner de følgende 40 årene. Fiskernes arbeidsvilkår ble betydelig bedre, noe som bidro til videre vekst i lønnsomhet og eksportinntekter. Det høye utbyggingstempoet fortsatte videre på 1900-tallet.

Arbeidet på havneanleggene foregikk vanligvis fra april til oktober. Fast ansatte formenn ledet arbeidet, og fagarbeidere som smed, skytebas, dykkere, båtførere og maskinister var med etter behov. I tillegg ble flere ansatt for sesongen. Det kunne være både lokale og  tilreisende arbeidere .

De første årene ble mye av havnearbeidet utført manuelt. Det var mye tungt arbeid, og ikke helt ufarlig. Store steinblokkene ble flyttet med traller og vogner på skinner. I de første tiårene ble det brukt hester, damplokomotiver og dampdrevne kraner. Lastebiler og gravemaskiner kom i bruk først på 1960-tallet. Statens havnevesen hadde i lang tid en egen anleggsavdeling. I 2005 ble anleggsvirksomheten skilt ut fra Kystverket og overført til et eget entreprenørselskap.

I årene fra 1900 til 1940 ble det bygget mange havneanlegg i Norge. Havnearbeid ga sikker inntekt for mange langs kysten. I de økonomisk vanskelige 1920- og 30-årene var havneanlegg også nødsarbeid, og arbeidsløse jobbet for dagpenger. Dagslønnen for nødsarbeid var lavere enn normallønnen.

Utdypninger av havner, innseilinger og farleder var tiltak som ble startet tidlig. Statens havnevesen skaffet seg spesialisert utstyr og mudderapparater med stadig større kapasitet. Da motoriserte fiskefartøy som gikk dypere i vannet ble tatt i bruk etter 1905 ble behovet enda større. Dybdene i havner, innseilinger og foran kaier måtte mudres, graves eller sprenges ut. Noen steder ble egne dykkere brukt ved steinfjerning og sprengingsarbeid.

Havnearbeid innebar tungt arbeid hvor mye ble utført for hånd. De første havneanleggene var nokså enkle: støer ble ryddet for stein og strender ble gravd dypere for hånd. Murte vorrer ble også bygget. De ga ly til støa og gjorde det enklere å komme seg i land fra båtene.  Østre Nesland  er en typisk støhavn beregnet for et tradisjonelt fiske.

De første moloene som ble bygget var murmoloer av huggede steinblokker. Vanligvis var de tørrmurte, men det ble også brukt betong for forsterkning. Murmoloene krevde god kunnskap om steinarbeid, de er ofte svært forseggjorte og pene byggverk. Disse moloene dannet en nesten rett vegg som skulle stoppe bølgene fra å bryte inn i havnebassenget innenfor. De viste seg dessverre ofte å ikke være sterke nok mot havets krefter. Det er et flott eksempel på murmolo på  Nordøyan , som lokalt kalles "katedralen".

Statens havnevesen bygget ikke bare havner i fiskevær, men utførte også andre viktige samfunnsoppgaver. Et av de viktigste var bygging av vannforsyningsanlegg.

I mange fiskevær var det mangel på rent drikkevann, spesielt ute på øyer og holmer. Små brønner med overflatevann ble brukt, men de var ofte forurenset av avfall og sjøsprøyt. Urene vannkilder kunne føre til smitte og sykdommer, og bidro også til å redusere kvaliteten på fiskeproduktene og gi dårligere priser.

Fra slutten av 1890-tallet bygde Statens havnevesen brønner og andre vannforsyningsanlegg i fiskeværene. Det var like nyttig for tilreisende fiskere som for de fastboende og ble derfor regnet som statlige tiltak. Det ble bygget omtrent 60 slike anlegg frem til 1914. Havnevesenet fortsatte å bidra til vannforsyningen helt frem til 1970-tallet.

For å sikre tilgang til havna kunne vei bli bygget som en del av havneanlegget. Andre veier i fiskeværene som ikke var knyttet til havna ble vanligvis bygget av vegvesenet. I noen havner ble det i tillegg oppført allmennskai. Etter at vannforsyningsanleggene, kaiene og veiene var ferdige, ble de som regel overtatt av fylke eller kommune for videre vedlikehold.

Alle fiskerihavner som har blitt bygget av staten har et felles formål, nemlig å tilrettelegge for fiskerinæringen i sitt område. De er alle tilpasset sin tids behov og hver enkelt havn har sin unike historie.

Finn ut mer om historiene - klikk deg inn på havnene under:

Når ble havnene bygget ut? Følg med på kartet, eller zoom inn på ditt område:

I dag er målet med tiltak i fiskerihavner fortsatt å støtte utviklingen av samfunn som er avhengige av fiskeri. En stor del av befolkningen jobber i fiskerinæringen og andre sjøbaserte yrker, og bosettingen er tett knyttet til disse næringene. Bedre tilrettelegging for båter, mindre risiko for ulykker og økt effektivitet i havnene bidrar derfor til å bevare og styrke lokal verdiskapning, arbeidsplasser og bosetting i regionene.

Mange havner har også andre bruksområder enn bare fiskeri, som oppdrett, passasjertrafikk og turisme. Havneutdypninger og moloer er viktig for å tilrettelegge for og sikre deres virksomheter også.

Tiltak i havnene bidrar også til samfunnsstrukturer på land. Masser fra utdypninger kan fylles ut til nye landarealer i havneområdet. Som en følge av moloens dekning har man tatt i bruk områder som tidligere var utsatt for havet til både næringsvirksomhet og boligbygging. Da er det viktig at moloene er solide og kan beskytte bebyggelsen og verdiene innenfor. Utfordringer som klimaendringer, havnivåstigning og mer villvær påvirker derfor Kystverkets vedlikeholdsarbeid.

Fiskerihavnene bidrar også som en viktig del av samfunnets infrastruktur. Havner kan blant annet brukes til evakuering i krisesituasjoner og som mottakspunkt for viktige forsyninger.

Ønsker om bedre havneforhold og moloer har alltid vært større enn muligheten for å realisere dem. Lokale og regionale myndigheter, og Stortinget, har hatt oppgaven med å prioritere mellom havneanleggene gjennom havneplaner og Nasjonal transportplan (NTP). Prioriteringene skal gjenspeile den samfunnsøkonomiske nytten de enkelte havnetiltakene vil få. Det er sammensatte hensyn og flere faktorer, som distriktspolitikk, bosetting, strukturer innen fiskeriene, samfunnssikkerhet og beredskap.

 Vardø ,  Årviksand  og  Andenes  er større fiskerihavnprosjekter som planlegges og gjennomføres av Kystverket i dag.

Gjennom tidene har Statens havnevesen, og senere Kystverket, stått for bygging av rundt 750 fiskerihavner. Disse havnene varierer mye i alder, størrelse og aktivitet. Omtrent 200 av dem regnes som næringsaktive fiskerihavner.

Mange av de gamle havnene oppfyller ikke lenger fiskerinæringens behov. Fiskefartøy har blitt større og flere eldre havner har manglende dybde, manglende kapasitet og trange innseilinger. Noen havner har blitt forlatt mens andre har blitt overtatt av nye eiere og har fått nye bruksområder. Selv om de ikke lenger regnes som statlige, er de likevel en viktig del av Kystverkets historie. Disse havnene vitner om livet langs norskekysten og om hvordan staten har bidratt til å legge til rette for fiskerinæringens store verdiskapning gjennom tidene.

Antall statlige fiskerihavner som er bygget omtrent 750 Antall fiskerihavner som er næringsaktive i dag ca. 200 Antall avhendede fiskerihavner 340 Fredede fiskerihavner 6

De fleste norske fiskerihavnene er bygget mellom 1880 og 1980-tallet, men det er også bygd noen i ettertid. Kartet viser alle fiskerihavner og anlegg som er bygget av statens havnevesen og Kystverket.

Se flere bilder fra Statens havnevesens arbeid: