Skjærvær

Ytterst ute på Helgelandskysten ligger Skjærvær. Det er ei lita øy som ligger langt unna nærmeste tettsted, og det har aldri bodd mer enn 4-5 fastboende familier her. Her ble det bestemt at en av de største moloene i distriktet skulle bygges.

Der var spredt bosetning ute på Helgelandsøyene fra 1500-tallet, men Skjærvær blir først nevnt i kildene i 1640-årene.

Hovedøya Skjærvær er smal og nesten en kilometer lang. Sammen med fem omkringliggende ubebodde holmer danner den øygruppa Skjærværet. Øyene har livberget både folk og dyr. I 1865 bodde det to familier med til sammen 16 mennesker på den lille øya. Det ble dyrket bygg og poteter, og holdt 5 storfe, 20 sauer, 4 geiter og 2 svin. Ved siden av høy og gras fra holmene fikk dyrene tang og suppe kokt på fiskeavfall. Både byggematerialer og brensel måtte fraktes ut hit.

I 1870- årene økte fiskeriaktiviteten og det var flere gode sildeår. Betydningen som fiskevær ble viktigere og i løpet av 1880-årene ble det satt opp naust og rorbuer til utleie for et økende antall tilreisende fiskere.

Fisket ble drevet etter forskjellige arter så og si hele året. Fra 1900 ble det også drevet et godt vinterfiske etter skrei her, da Lofotfisket var dårlig. Flere vintre slo dette fisket til, selv om fangsten varierte fra år til år. Skjærvær ble ansett for å være et av de beste fiskeværene i distriktet og folk kom hit fra hele Helgeland. En del av fisken ble tørket på hjeller på stedet, men noe ble fraktet til mottak på andre øyer. Kjøpefartøy kunne ikke gå inn til Skjærvær.

Bebyggelsen var samlet på øyas østside. Fra 1914 fikk beboerne på øya kjøpe grunnen og ble dermed væreiere. Nærmeste handelssted var Vega som lå to og en halv sjømil unna. Skjærvær hadde ikke dampskipsanløp, post eller telefon.

Med sin beliggenhet ytterst i havet var Skjærvær svært utsatt for havets pågang. Den eneste brukbare havna var et sund på øyas østside. Sundet var grunt og kun beskyttet av det lave Tangskjæret. Ved uvær og stor sjø var sundet svært urolig. Det var dessuten vanskelig å trekke båtene i trygghet opp på land på grunn av bratte svaberg og stein i sjøkanten. Farvannet rundt Skjærvær var vanskelig og urent med mange skjær og grunner. Det ble sagt at man måtte ha lokalkunnskap for å komme seg trygt inn til Skjærvær.

Det første kravet om havn på Skjærvær ble sendt i 1902, og var underskrevet av 117 personer. De ønsket dekning av sundet ved å bygge på Tangskjæret, og ei fyrlykt i leia inn til havna.

I 1905 kom ingeniør H.B. Olsen fra Statens havnevesen og gjorde undersøkelser med tanke på havneutbedring. Han anbefalte et mindre tiltak med tilrettelegging av støer for enklere ilandsetting av båtene. Det ble ikke utført. Men ei fyrlykt ble satt opp på Tenholmen rett utenfor hovedøya.

Befolkningen på øya hadde økt til fire fastboende familier med nesten 30 mennesker og her var rorbuer for 60 fiskere. Antallet tilreisende fiskere fortsatte å øke i de kommende tiårene.

Fra 1916 ble det sendt krav om bedre havneforhold nesten årlig. Stadig flere fiskere brukte motoriserte båter som gikk dypere, og sundet var så grunt at det ofte falt tørt på lavvann. Båtene kom seg verken ut eller inn, og de kunne ligge uvirksomme og vente i flere timer. Dette var en tungvint og lite effektiv driftsmåte. Skulle fisket bli mer lønnsomt måtte en skikkelig havn til på Skjærvær. Avstanden til nærmeste brukbare havn var over 10 sjømil.

I sundet var det lite beskyttelse for fartøyene. Ved neste store vinterstorm var det fare for at fiskerne kunne miste utstyr og redskaper for store verdier. Mange fiskere vegret seg mot å fiske fra Skjærvær. De gode fiskebankene her ute ble derfor ikke utnyttet godt nok.

Det omliggende rike fiskefelt vil sikkert under gode havneforhold gi mange dobbelt tilbake, hvad havneutbygningen vil koste.

Statens havnevesen foretok nye undersøkelser og i 1924 var planer for molo og mudring klare. En utålmodig fiskeribefolkning fortsatte å sende inn årlige søknader. Kravet fra Skjærvær var bare ett av over hundre fra Nordland i disse årene. I 1929 ble Skjærvær endelig prioritert og det ble gitt bevilgning til ny havn.

I løpet av 1950- og 60- årene ble det sendt flere nye havnekrav fra Skjærvær. Nå var det først og fremst behov for mudring. Fiskebåtene hadde blitt større og de grunne havneforholdene ble stadig dårligere egnet. Antallet fastboende på øya hadde minket, men stedet var fortsatt et aktivt fiskevær. Det foregikk særlig fangst av torsk med ruse, en fiskemetode som hadde blitt brukt her siden 1930-tallet. Fisken ble ble hentet med brønnbåter og fraktet levende sørover.

På midten av 1970-tallet var det bare en familie med tre fastboende igjen på Skjærvær. 8-10 fartøy drev fortsatt rusefiske herfra om høsten.

Kun to sjarker er registrert som fast hjemmehørende i Skjærvær. Videre må påpekes at ikke bare stedet Skjærvær, men hele Hysvær krets... er betegnet som fraflyttingsområde.

I havnebudsjettet for 1978 ble det bevilget 600 000 kroner til utdypning i Skjærvær. Arbeidet ble utført samme år. I 1984 flyttet den siste personer fra Skjærvær.

Rent vann var en utfordring på Skjærvær, i likhet med mange andre øysamfunn langs kysten. Vann ble hentet fra små dammer og regnvann ble benyttet, men det kunne være forurenset og salt fra sjødrevet. Ofte måtte man til nærmeste fiskevær, Hysværet, for å hente brukbart vann.

I 1904 ble det bygget en liten brønn av kommunen og Nordland fylke. Statens havnevesen satte brønnen i stand i 1936 og -37 i forbindelse med moloarbeidet. Brønnen ble rensket opp, og det ble bygget nytt tak og pumpeanretning.

Fuglelivet er rikt på Skjærvær og på øyene omkring. Røkt av ærfugl, kalt ea, var en viktig binæring. Øyboerne la forholdene til rette for fuglene og laget reir og spesielle hus (ebaner) til dem. Fuglehusene lå nær bolighuset de selv bodde i. Under ruginga fikk fuglene tilsyn og ble beskyttet mot rovdyr. Som takk for innsatsen fikk fuglevokterne overta den verdifulle duna fra fuglene da de forlot redet etter nesten fire uker.

Ederduna ble renset for hånd og ble til det fineste fyll i puter og dyner. Det kreves dun fra rundt 60 reir for å få et kilo ferdig renset dun. Det er nok til en dyne. Ederduna var eksklusiv og svært kostbar. Drifta kunne bidra med ei halv årsinntekt for husholdningene.

Etter tiår med fraflytting gikk det nedover med ærfuglbestanden og duntradisjonen. Idag har tradisjonen blitt tatt opp igjen på noen av øyene med støtte fra vernemyndighetene.

I dag er Skjærvær et totalfredet område. Øya ble først fredet av Riksantikvaren i 1994. Formålet med fredningen av fiskeværet var å bevare et kulturhistorisk og arkitektonisk verdifullt bygningsanlegg knyttet til kystkultur, egg- og dunsanking og fiske. Også området rundt bygningene ble fredet for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet ved å bevare miljøets karakter slik det fremstår med forskjellige bygninger, kaier, moloer, brønner, ærfuglbur og landskapet rundt bygningene. I 2002 ble Skjærvær også erklært som fuglefredningsområde.

Skjærvær og Vegaøyene fikk  verdensarvstatus  i 2004 for å bevare den unike kultur- og naturarven. Folket på Vega holder tradisjonen levende gjennom den unike ærfugldrifta på øyene. Dette spesielle samspillet mellom menneske og natur, mellom fiskerbønder, fuglevoktere og ærfuglene på Vega, har vært en bærekraftig levemåte på Vega i over 1500 år.

Kommune Vega Innbyggertall Ingen helårsbosatte Havnestatus Ikke næringsaktiv Eier Moloer eies av Kystverket, privat grunneier Vernestatus Fredet fiskerihavn