Skudeneshavn

Skudeneshavn oppsto og vokste utover middelalderen rundt ei fiskerihavn. Allerede fra 1600-tallet kom nederlandske og engelske hummerskuter hit for å handle. Det store sildefisket på 1800-tallet førte til vekst for Skudeneshavn. I 1857 fikk byen status som ladested, åtte år senere ble Skudeneshavn eget tollsted. Rundt 1860 bodde om lag 1200 mennesker her, men under sildefisket skal det har vært opp mot 20 000 fiskere i Skudeneshavn. Svikt i sildefisket fra slutten av 1800-tallet og overgang fra seil- til dampskip førte til mindre aktivitet i byen.

Kommunestyret i Karmøy vedtok i 1996 at Skudeneshavn skulle ha bystatus. I dag bor drøye 3300 mennesker i byen. Fisket og andre maritime virksomheter er fortsatt viktig for Skudeneshavn. Det er både fiskemottak og –foredling på stedet. Flere skipsredere er registrert i byen, og det er også både slipp og mekanisk verksted her.

Skudeneshavn fikk en sentral posisjon innen det store sildefisket på 1800-tallet. Fra 1840 ble det fisket store mengder sild i Skudenesområdet. Mellom 1860 og 1870 hadde byen årlig eksport på gjennomsnittlig 35 500 tønner sild pr. År. Men i 1869 var det slutt. Fisken fant nye innsig lengre nord, og fiskerne bevegde seg etter.

Sildefisket var dominerende for Skudenes-fiskerne også utover 1900-tallet, men fangstene og prisene varierte fra år til år. Under første verdenskrig ble 1916 et toppår. Storbritannia kjøpte etter avtale med norske myndigheter opp store mengder sild, for å hindre eksport til fienden Tyskland.  Avtalen var kortvarig og utover krigen og etter krigens slutt ble det trangere tider for fiskerne. Prisene på drivstoff og fiskeutstyr økte voldsomt, inntektene fra fisken holdt ikke tritt med øvrig prisøkning. Staten måtte inn og sikre oppkjøp av fisk. 

I 1924 ble det fisket 21 300 hektoliter med vårsild (tilsvarer ca. 18 500 tønner) i Skudeneshavn

Aktiviteten på havet medførte aktivitet på land – for eksempel ble det etablert to mekaniske verksted og håndverkere fikk flere oppdrag. Et fisker- og folkebad ble bygget i Skudeneshavn, slik at fiskerne skulle få mulighet til å ta seg et bad.

På midten av 1930-talet hadde man utarbeidet planer om å bygge et fryseri, men man var avhengig av statlige tilskudd. Først i 1949 ble det bevilget midler og arbeidet kunne settes i gang. Et nytt fryseri kom i drift forsommeren 1955. For å bedre tilkomsten til sjøhusene mudret Havnevesenet den indre havnen. 

Sildefisket ble betydelig redusert mot slutten av 1960-tallet på grunn av overfiske. Fisket forflyttet seg lenger ut i Nordsjøen. Med fryseriet ble Skudeneshavn et viktig fiskerimottak for fiskere i en relativt stor omkrets. Selv fiskere fra Skottland leverte fangst til Skude fryseri. 

I 1990 var det 45 fiskebåter og 79 fiskere registrert i Skudeneshavn, hvorav 65 heltidsfiskere. Fem år senere var antall fiskere i byen betydelig redusert - 30 heltids- og 7 deltidsfiskere. Fiskemottaket tok imot fisk fra mange fiskere utenfor Skudeneshavn. I 1995 leverte mellom 2000 og 2500 såkalte fremmedfiskere fangsten til mottaket på stedet. Mellom 250 og 300 båter som ikke var hjemmehørende i byen brukte fiskerihavna.

Skudeneshavn er fortsatt en aktiv fiskerihavn. I dag bor det mellom fem og ti fiskere i byen, og det er en fiskebåt som har lokale eiere. De siste årene har fiskemottaket tatt imot rundt 25 000 tonn fisk årlig. Fangsten er stort sett pelagisk fisk. Rundt 150 store fiskebåter en del småbåter leverer fisk i Skudeneshavn.

Havna i Skudenes ble bygd ut i flere omganger. Den første byggeperioden foregikk i tidsrommet 1866-1870. Mellom 1894 og 1902 ble det gjennomført små utbedringer. I 1929 begynte et arbeidet med utbygging av et stort moloanlegg. Dette sto klart i 1938. I 1969 ble det bygget en ny ferjekai som også skulle få betydning for fiskeriet. Den siste moloutbyggingen skjedde i 1993. Med ujevne mellomrom har det også blitt gjennomført større og mindre utdypninger i havna.

Havnedirektøren besøkte Skudenes sommeren 1861. Ordføreren ba ham foreslå forbedringer for havna. På den tiden var havna en enkel naturhavn, med en indre del beskyttet av Steiningsholmen og en ytre del utenfor holmen.

Havnedirektøren foreslo å mudre (utdype) indre havn. Dyptgående skip kunne ligge utenfor Skjåholmen. Han foreslo å bygge en molo mellom Skjåholmen og Hollenderfluen. Først ble bassenget rundt Korneliusholmen utdypet, og en renne gravd mellom holmen og fastlandet. Noen skjær ble sprengt bort. En liten molo ble bygd i Lahammersundet, 1,5 meter over høyvann. Anleggsarbeidet startet i 1866 og mesteparten var ferdig i 1870.

Mudringsmassene ble brukt til å lage nye kaitomter bak kaimurer. Naboene kunne kjøpe tomtene, og kommunen skulle kjøpe det som ble igjen. Skudenes kommune var misfornøyd med utfyllingen og ba Marinedepartementet droppe kravet om betaling. I mars 1882 frafalt departementet kravet om betaling.

Mudringene gjorde at større båter kunne ligge trygt i indre havn, samtidig som man fikk en rekk nye tomter å bygge sjøhus på.

Mellom 1894 og 1902 ble det gjennomført ytterligere utbedringer av havneområdet. Den indre havn og Lahammersundet ble mudret, det ble bygget en dampskipskai og skjæret Gautefluen ble sprengt vekk.

Frem til 1910 hadde havnearbeidene i Skudenes kostet 151 114 kr. Dette tilsvarer omtrent 12 millioner i dagens verdi.

Skudeneshavn var viktig for fiskeflåten. Her fantes sjøhus med salterier, telegram og tilgang til vann. I fiskesesongen var det imidlertid ikke nok plass i den indre havnen. Deler av flåten måtte ligge i den ytre havnen hvor det ikke var beskyttelse i form av moloer.

I 1906 la distriktsingeniør Michael Leegaard frem planer om å anlegge en 200 meter lang jetémlo fra Skjåholmen til skjæret “Bollen” for å beskytte den ytre havna. Men det tok tid før bevilgningene kom. På Stortinget diskuterte man hvilke havner som skulle bygges og når?

Moloarbeidet startet i det små i 1928. Først da staten bevilget penger til et omfattende moloanlegg året etter ble arbeidet mer omfattende. Anlegget bestod av tre separate moloer: en 35 meter lang molo mellom Vikholmen og Bakerholmen, en 70 meter lang molo mellom Skjåholmen og Lerkeskjær og den siste som gikk mellom Skjåholmen og Lahammargrunnen. Denne var hele 300 meter lang. 

Hele anlegget sto klart sommeren 1938. Arbeiderbladet omtalte i den forbindelse Skudeneshavn som “Vestlandets største fiskerihavn”. Avisa opplyste samtidig at utbedringen av havna som hadde pågått i ni år hadde kostet til sammen 750 000 kroner.

I 1933 kunne lokalavisene melde at formann Ole Martin Bye Langeland (1885-1960) sitt arbeidslag var ferdig havnen i Sevlandsviken (ligger på vestsiden av Karmøy). Over påsken skulle han ta over arbeidet med byggingen av Skudeneshavn. Bye Langeland tok over arbeidet etter Gustav Haugen fra Sandve.

Bye Langeland fra Hellesylt på Sunnmøre var en erfaren havnebygger. I tiden 1925-1931 hadde han ledet arbeidene ved Iglandsviken i Bremanger, som etter sin ferdigstillelse ble omtalt som en av Vestlandets best utstyrte havner. Da Bye Langeland begynte tok over arbeidene på Skudeneshavn hadde han med seg anleggsarbeidere både fra Sunnmøre, Bremanger og Lista. I tillegg var det en del lokale arbeidere fra Karmøy.

Langeland bosatte seg i Kopervik og ledet arbeidet ved mange havneanlegg de neste tiårene.

Moloene gav ikke bare beskyttelse mot havet. Langs moloene var flere steder satt opp fortøyingsringer hvor båtene kunne fortøye. Man kunne også tappe vann på flere steder langs havnen. Fartøyer fra Troms til Aust-Agder kunne ligge trygt i havn og vente på bedre vær.

Sommeren 1938 ble det arrangert en avskjedsfest med takketaler fra ordfører og stortingsmenn. Blant de som ble takket av var frøken Margrete Hemnes fra Karmøy som hadde vært kokke i seks år og fru Ellen Eng som hadde vært vertinne for arbeiderne. Det ble ropt tre ganger hurra for dem. Etterpå dro alle på befaring og beundret moloene. Festen ble avsluttet med "frukt, raddel og røik".

I 1969 ble det bygget ny fergekai ved fryseriet. Foranledningen var opprettelsen av en ny fergerute til Cuxhaven i Tyskland. Ruta til Tyskland ble lagt ned året etter, men ferjekaia fikk stor betydning for Skudeneshavn som fiskerihavn. Forbindelsen med Stavanger ble enda bedre, og utdypninger i havneområdet gjorde det mulig for større fiskebåter å legge til ved fryseriet i Skudeneshavn.

Om lag ti år senere ble ferjekaia utvidet og innløpet ytterligere utdypet.

Da man foreslo å bygge molo ut fra Lahammerodden i 1922 protesterte lokalbefolkningen. Det vestlige innløpet til indre havn ville trangere. 70 år senere ble arbeidet tatt opp igjen. Den nye moloen skulle bygges ut fra Lahammersodden og "sakses" i forhold til den gamle moloen fra Skjåholmen. Innløpet ble trangere, men man forutsatte at dette området skulle brukes av sjarker og mindre båter. Den nye moloen gav ikke bare beskyttelse mot havet, innenfor kunne man bygge ut kaianlegg og etablere nytt industriområdet. I dag ligger en stor småbåthavn innenfor.  

Fiskeflåten besto med tida av stadig større fiskebåter. Ettersom det vestlige innløpet til Skudneshavn fikk man et økt behov for å utdype det østlige innløpet gjennom Nesavågen. I 1996 gjennomførte Kystverket et større mudringsarbeid gjennom Nesavågen. Arbeidet kostet 5 780 000 kroner.

Utover 16- og 1700-tallet økte skipstrafikken mot landets største by, Bergen. For å sikre skipsfarten satt man i år 1700 opp to fyr, Kvitsøy og Høgevarde. Høgevarde fyr lyste i en av de viktigste skipsleiene, øst for Karmøy. Hundre år senere ble det neste fyret i denne skipsleien satt opp, Skudenes fyr. Fyret skulle vise både innløpet til skipsleia og til Skudenes havn. Fyret ble tent 1. januar 1799, og klagene på svakt lys startet like etter. I 1815 bygde staten et nytt fyr som stod lenger ute på pynten av Skudenesfjellet.

Etterhvert som vårsildet ble stadig viktigere bygde fyrvesenet åtte fiskefyr i farvannet mellom Stavanger og Haugesund. I 1849 ble Vikaholmen fyr satt opp for å trygge inn til Skudeneshavn. I begynnelsen lyste fyret bare i fiskesesongen, 21.desember til 1. april, men det kom raskt krav om å utvide brennetiden. Allerede da fyret var nytt ble fyrbygningen omtalt som "ytterst tarvelig". For fyrvokteren var det nok kjærkomment da man i 1874 fikk bygd en ny fyrbygning i betong.

Vikaholmen fyr ble lagt ned og erstattet av en fyrlykt i 1908. Den samme skjebne fikk Skudenes fyr, da man i 1924 bygde et moderne fyr med tåkelur på Geitungen. Fyrene og fyrlyktene spiller en viktig rolle for at fiskerne skal komme trygt i havn.

Losing har en lang historie i Skudeneshavn. Lostjenesten fikk en statlig organisering i 1720. På dette tidspunktet eksisterte det allerede en losstasjon på Skudenes med losoldermann og hele 21 loser. Dette vitner om stor skipstrafikk i området. Skudenes var et eget losoldermannskap fram til 1901. Da ble Skudenes innlemmet i Haugesund losoldermannskap. Fortsatt var aktiviteten høy. I midten av 1920-årene var Skudenes den stasjonen i losoldermannskapet med høyest aktivitetsnivå. Hver av losene ved stasjonen hadde i snitt 72 losoppdrag årlig.  

Losene i Skudeneshavn kom med gode innspill til havneutbyggingen i byen. Deres erfaring var avgjørende for å bestemme for eksempel dybder ved mudring.  

På begynnelsen av 1900-tallet var det 139 losstasjoner i Norge. I dag er antallet 18. Etter andre verdenskrig ble det gjennomført tiltak fra losvesenets og senere Kystverkets side for å rasjonalisere lostjenesten. Fra å være organisert fra den enkelte losstasjonen fikk lostjenesten en stadig mer overordnet organisering. Behovet for losstasjoner ble dermed redusert. Skudenes losstasjon ble nedlagt i 1994. Fra da av sorterte Skudeneslosene under Kopervik losstasjon som ble omdøpt til Karmøy losstasjon.  

Skudeneshavn er i dag kjent for sin intakte trehusbebyggelse med stor kulturhistorisk verdi.

I dag har byen moderne verftsindustri og et av landets største offshorerederier.  Solstad Offshore  ( SOFF ) har en av verdens mest avanserte offshoreflåter i arbeid over hele verden. 

Steiningsholmen er i dag et industriområde, og den gamle bebyggelsen i den østlige delen av havna er i dag et idyllisk rekreasjonsområde for lokale og tilreisende med restauranter og overnattingssteder.  

Utgangspunktet for det meste av denne aktiviteten er de store havneutbyggingene på 1800- og 1900-tallet.

Kommune Karmøy Innbyggertall 3332 (pr. 2023) Havnestatus Næringsaktiv Eier Kystverket Vernestatus Ikke fredet