Vardø

Vardø ligger ved Norges østligste punkt. Det var her bygging av statlige fiskerihavner i Finnmark startet. Vardø var også et av de tidligste havneprosjektene nasjonalt. Uten erfaring med storstilt havneutbygging måtte man utvikle nye løsninger. Vardø havn ble pioneren som ga erfaringer til alle senere havneprosjekter i Finnmark og i Norge.

Vardø ble en del av det norske kongeriket allerede i middelalderen. Rundt år 1300 ble en kirke vigslet. Tidlig på 1300-tallet ble det også anlagt en festning. Vardø er kjent for spesielt intense hekseprosesser på 1600-tallet. Noen av de som ble brent var anklaget for å ha manet frem uvær mens fiskerne var på havet. Det ble i fullt alvor hevdet at porten til helvete lå i nærheten av Vardø.

Vardøya er nesten delt opp i to øyer, Østøya og Vestøya. Kun det lille eidet Valen forener de to til en øy. Rett nord og sør for Valen ligger hver sin våg. Det logiske navnet på de to vågene ville ha vært Nordvågen og Sørvågen, men forvirrende nok har de fått navnene Østervågen og Vestervågen. Vardø havn ligger i Vestervågen, som ligger nord for Valen. Den beskyttes av to moloer i nord; Bymoloene. Det er Festningsgatmoloen i vest og Vestervågmoloen på østsiden, og begge ble bygget mot slutten av 1800-tallet. Prosjektet var det første av sitt slag i Finnmark. 

Da det første havnekravet kom i 1864 var havneforholdene vanskelige. Båtene måtte dras langt opp på land når det var antydning til dårlig vær. Det gjorde fiskeriet både tungt, tidkrevende og kostbart. Årlige tap som følge av uvær var beregnet til ca. 38 000 kroner (det tilsvarer ca. 3,2 millioner i dagens verdi). Denne beregningen inkluderte både forlis og forhindret fiske. Slike tap kunne man unngå ved å bygge en skikkelig havn.

Første planutkast fra 1864 tok sikte på beskyttelse for opptil 600 båter. En kongelig kommisjon ledet av Amtmann Holmboe nedsatt i 1870 foreslo en mer omfattende plan. De kom frem til at Nordrevågen egnet seg best til utbedring. Her kunne det bygges moloer både fra vest og fra øst. Det nye forslaget skulle gi beskyttelse til hele 2470 fiskebåter og 230 større fartøy.

Like viktig som de fastboende fiskerne var det å kunne tilby beskyttelse for tilreisende fiskere og større kjøpefartøy. Vardø kommune med under 600 innbyggere kunne ikke forventes å bekoste denne utbyggingen selv. Derfor ble Vardø havn et statlig finansiert prosjekt. Utfordringen var at man manglet erfaringer. Finnmarks store tidevannsforskjell, harde klima og store påkjenninger fra havet hadde ingeniørkunsten enda ikke lært seg å håndtere.

Under forberedelsene til arbeidene på østre molo ble det klart at slitasjen på den fullførte vestre molo allerede hadde vært sterk. Den skjellholdige sanden brukt til blokker og betongdekke tålte ikke påkjenningene fra saltvann og frost. Det ble derfor bestemt at øste molo i større grad skulle lages av tørrmurt naturstein. Dette arbeidet er mer krevende, men ettertiden viste at det var et riktig valg. Vestre molo måtte stadig repareres helt fra den sto ferdig. En beskrivelse fra 1983 omtaler reparasjonene som et lappverk med uensartet materiale. Den tørrmurte moloen på østsiden klarte seg bedre. Men også der var det blitt slitasje etter nesten 100 år.

Vardøs plassering har gjort stedet viktig for internasjonal kontakt, særlig mot øst. Fra 1700-tallet ble Finnmark besøkt av handelsfolk fra nordkysten av Kolahalvøya og Kvitsjø-området. De kom med egne båter og skip i løpet av sommerhalvåret. Deres viktigste ærend var å kjøpe fisk i bytte mot rugmel og andre varer, og denne virksomheten har blitt kalt Pomorhandel. Pomorene reiste så lang sør som til Vesterålen for å handle. De nordnorske fiskerne og pomorene utviklet et eget felles språk slik at de kunne kommunisere med hverandre når de byttet varer. Dette handelsspråket kalles russenorsk.

Vardø ble knutepunktet og den norske pomorhovedstaden. Herfra kunne varer bringes til og fra verden. Det ble derfor tidlig klart at Vardø havn skulle være noe mer enn bare et fortøyingssted for fiskebåter. Handel med tømmer fra Arkhangelsk var også viktig. I tillegg til handelsvarer ble det etter hvert opprettet rutetrafikk for passasjerer mellom de to byene. Norske og russiske radikalere knyttet dermed kontakter. Vardø ble faktisk en av de viktigste punktene for smugling av ulovlig antitsaristisk litteratur inn til Russland før revolusjonen i 1917. Som følge av revolusjonen opphørte pomorhandelen og mye av kontakten mot øst.

I 1900 hadde havna i Vardø fått beskyttelse av to moloer. Havnebassenget var blitt større og etter mudring var det også dypere. Likevel ble det snart trangt om plassen i havna. Byen vokste, og flere større motoriserte fiskefartøy drev fiske nesten året rundt. I tillegg ble havna brukt av norske og russiske ruteskip, godsskip, fiskekjøpere og andre. Disse la seg innenfor moloene og krevde stor plass. En ny dampskipskai i 1913 gjorde det lettere for større fartøy, men skapte plassmangel inne i havna.

I etterkrigstiden så man havneplanlegging i forbindelse med bygging av fastlandsforbindelse. Det ble derfor vurdert å bygge ny havn på Svartnes, 3 km fra Vardø sentrum. En folkeavstemning i 1947 ga flertall til forslaget. En annen privat plan utarbeidet av Oscar Gunnari gikk ut på å bygge en ny havn på sørsiden av Vardøya, i Vardø sentrum. Moloen som beskyttet havna skulle samtidig bli vei over til fastlandet. Slik kunne Vardø både få ny havn og fastlandsforbindelse i samme prosjekt. Diskusjonen om havn i Vardø var så omfattende at det ble utgitt en egen avis ved navn Vardø Havnetidende. Den såkalte Gunnariplanen ble populær hos vardøværingene, men den var aldri realistisk. I 1959 ble det bestemt å bygge havn på Svartnes på fastlandet. Det tok nærmere 20 år før Svartnes-anlegget var ferdigstilt.

Uansett var fastlandsforbindelse en forutsetning for å bygge havn på Svartnes. Spørsmålet var hvordan man kunne få det uten at det ble en ulempe for skipstrafikken. Løsningen ble undervannstunnel, som man etter hvert hadde funnet ut hvordan man kunne bygge. Tunnelen under Bussesundet ble bygget i 1979-81, offisielt åpnet i 1982.

Vardø er i dag en levende fiskerihavn ved siden av det i moderne tid mer påkostede anlegget på Svartnes. Fiskeflåten preges av små fartøy og det har de siste årene vært en sterk vekst i antall fiskere. Mange av dem er yngre og nye i yrket.

I 2023 bodde 125 fiskere i Vardø. Selv om det nå er like mange fiskere som på 1980- og 90-tallet har leveransene gått ned. Mens det ble levert opp mot 30 000 tonn fisk og sjømat på midten av 1990-tallet var mengden omtrent 10 000 tonn i 2022. Flere fiskemottak la ned på begynnelsen av 2000-tallet. Likevel satses det sterkt. Kystverket har et prosjekt for utbedring av havnen med planlagt oppstart i 2027. Utenfor de to eksisterende moloene skal det bygges en 595 meter lang molo for å beskytte åpningen. Det vurderes også å gjøre havna dypere.

Kommune Vardø Innbyggertall 1933 (pr. 2023) Havnestatus Næringsaktiv Eier Kystverket Vernestatus Fredet. Se Kulturminnesøk

Johan og sønnen Jørgen Wickstrøm var fotografer med eget firma. De arbeidet både i Tromsø og Vardø. Fotografiene ble tatt for Statens havnevesen i 1884. Samlinga tilhører Varanger museum. Bildene er beskåret og bearbeidet.